«Hvis jeg oppdager at jeg ikke klarer å holde noe jeg har lovet, gruer jeg meg så til å si fra at når jeg først gir beskjed, er det så sent at jeg bare gjør vondt verre. Jeg vet det er dumt av meg, men jeg klarer liksom ikke gjøre noe med det.»

Jobbsøkere som ringer og ber om tilbakemelding etter avslaget beskriver beklagelig ofte tilbakemeldingen de får med ett ord: «Svada»

Jeg ringte nylig til en bekjent som jeg vet at, i likhet med mange andre, jobber hjemmefra om dagen. Arbeidsoppgavene hennes er like mange, om ikke flere enn før, men kontakten med omverdenen er nesten utelukkende digital.

«Gud spiller ikke terning med universet», mente Albert Einstein. Han tok feil. Her i Norge har forutsigbarhet vært en selvfølge. Pandemien har gjeninnført terningkastene.

Unner du gründere suksessen? Eller misunner du dem? Her er en påminnelse om at fasaden de viser, skjuler et mangeårig slit du kanskje ikke ville tatt med på kjøpet.

«Du skjønner, vi har en ansatt. Han har vært her noen år nå, er rasende dyktig og innehar en spisskompetanse det er vanskelig å få tak i. Det er bare det at han ikke oppfører seg. Han gjør som han selv vil, ignorerer rutinene som følger med jobben, velger vekk internmøter og har en arrogant væremåte mot kolleger.»

Svaret kom sakte, men tydelig: «Jeg får ikke energi av å selge bare fordi jeg har behov for å få solgt noe, salgsmotivasjonen min kommer når jeg ser et behov hos andre som jeg vet jeg kan dekke.»

Hvis du som leder går for mye inn i oppgaver andre kunne ha utført like godt, vil du drukne i hverdagen, og den langsiktige, kreative tenkingen blir fort skadelidende. Dessuten blir du et levende hinder for andre menneskers utviklingspotensial.

Koronavåren har blitt koronahøst, og slik det ser ut nå, kan vi fort snakke koronaårene fra 2020 og utover. Sett at koronaens utilsiktede gave er et gigantisk «hva-hvis»-laboratorium?