«Fikk du også julerødt rom?» Det er sent tirsdag kveld, og to havarerte reisende utveksler blikk på et slitent motell langt hjemmefra. Flyet som skulle ta oss hjem, var ikke flyvedyktig denne kvelden, og vi har strandet et sted vi neppe ville valgt selv, på flyselskapets regning.
Spørsmålet stilles med lattermilde øyne, og jeg aner en litt oppgitt undertone. Jeg nikker bekreftende, også jeg lattermild og oppgitt på en gang, og forstår intuitivt at jeg står foran en person jeg har lyst til å bli bedre kjent med. Etter noen innledende fraser oppdager vi at begge er reisende i respektfull kommunikasjon, og at begge har vært på oppdrag denne dagen. Resten av vente- og reisetiden går fort i godt og berikende selskap. «En fremmed kan plutselig se deg, se deg slik du er» synger Kari Bremnes i En bar i Tanger, og slik kan det også oppleves på et småfly mellom vest og øst en altfor tidlig onsdag morgen.
I ettertid ser jeg at et halvt døgns reiseopplevelser har fulgt alle de obligatoriske fasene til en ytre påført omstillingsprosess:
Opprinnelig Status Quo
Glad og sliten etter to intense og interessante arbeidsdager, har jeg fortsatt stålkontroll på reiserute og tidsskjema, og ikke minst planlagt hjemkomst. Jeg gleder meg til å følge opp videre det jeg jobber med, og føler meg privilegert som får innsyn i nye plasser og spennende prosjekter. Det er deilig å gå om bord på flyet, og kjenne på at jeg har det bra.
Endring besluttes, og møter motstand
Etter noe ventetid om bord, får alle beskjed om å forlate flyet igjen, da mannskapet har funnet en feil som gjør hjemturen uforsvarlig å gjennomføre. Motstanden hos oss flypassasjerer kommer ikke til uttrykk verbalt, men vender seg innover i frustrasjon og rastløshet mens vi sitter i avgangshallen og venter på ny beskjed. De fleste sitter lett sammensunket med blikket festet til hver sin mobil, og hengir seg til mer eller mindre meningsløse aktiviteter.
Kaos
I det informasjonsflyten tar seg opp igjen, begynner vi også å melde individuelle behov, samtidig som personalet møter på vanskeligheter med fulle hoteller og travle drosjer når de forsøker få tak i transport og overnatting til oss. Når vi endelig sitter i ei Maxi-taxi på veg bort fra byen i retning motellet som var det beste de fikk tak i, begynner det å bli seint, og jeg er desperat sulten.
Motellet på sin side er slett ikke rigget for en gjeng frustrerte flypassasjerer på nattmat, men de kaster seg rundt og setter en pizzadeig.
Imens sjekker vi inn på hvert vårt ikoniske rom fra 70-tallet, med knallrødt vegg til vegg-teppe og røde, syntetiske gardiner.
Skifte i innstilling, og integrering
På dette tidspunktet foregår det harde forhandlinger i eget hode på hvor sympatisk man er forpliktet til å opptre i kaotiske situasjoner. Den fornuftige siden av meg har heldigvis fortsatt overtaket, mens hele jeg er samlet om at nå må jeg snart få meg noe mat.
I restauranten møter jeg en vennlig og hjelpsom servitør som byr på et glass lokalt øl og god, hjemmelaget pizza. De før nevnte lattermilde øynene til min medpassasjer hjelper også godt til.
Frustrasjonen forsvinner sammen med sulten, og blir erstattet av en takknemlighet over at det meste ordner seg. Alt kunne vært verre, selv om flyet vi er booket om til, går allerede 0615 neste morgen. Servitøren forsikrer uoppfordret at de vil ha frokosten klar kl 0500, for vår skyld. Omsorgen er til å ta og føle på.
Ny Status Quo
Kl 0530 møter jeg min medpassasjer på ny, og utvekslingen av tanker, erfaringer og kunnskap som foregår de neste to timene, er til felles glede og inspirasjon. Vi enes fort om at denne samtalen neppe ville funnet sted om alt hadde gått etter planen. Jeg føler meg igjen privilegert som får bli kjent med nye mennesker og spennende prosjekter. Det er deilig å gå av flyet på Gardermoen, og kjenne på at jeg har det bra.
