Noen ganger opplever vi at mennesker vi er glade i, setter pris på eller av andre grunner er avhengig av å fungere sammen med, velger ord eller tar avgjørelser som bærer galt av sted.
Selv kan vi være en del av et utløsende samspill, eller vi har fått rollen som observatør. Uansett er det lov å kjenne på tanker som: «Var dette det lureste du kom på?» eller «Det ordvalget kunne du ha spart oss alle for.» Spørsmålet er om vi skal dele disse tankene, og i så fall hvordan?
Gjort er gjort
På dette stadiet er skaden skjedd, og det er opp til oss om vi vil forstørre eller reparere den.
De gangene jeg som barn kom over en liten rift på en tapetvegg eller i et klesplagg, var det utrolig fristende å pirke litt, og se om jeg kunne få løs en bit til, eller lage hullet litt større. Jeg hadde ikke noe ønske om å ødelegge, jeg ville bare se hva som skjedde.
Denne trangen til å pirke hullet større tror jeg er dypt menneskelig, men hva skjer i neste runde? Er vi selv med å sette fart, slik at det vonde og vanskelige eskalerer?
Det var hun som startet
Alle konflikter starter et sted, med en stygg kommentar eller uklok handling, og det kjennes både naturlig og fristende å smelle tilbake. Men kan det hende at det sentrale her, handler om tiden før det utløsende øyeblikket?
En psykolog jeg lyttet til for mange år siden, sa det slik: «Det finnes ikke unormale reaksjoner, det finnes bare normale reaksjoner på unormale situasjoner.»
I den bakre delen av hjernen vår finnes et beredskapssenter som alltid er på vakt for å beskytte oss mot tapsopplevelser knyttet til tilhørighet, autonomi, status, rettferdighet, trygghet og forutsigbarhet.
Når denne delen av hjernen sender ut varsko-meldinger om potensielle trusler, har vi heldigvis en frontallapp som sorterer og vurderer alvorlighetsgrad og tiltak før vi går til handling. Det er bare det at frontallappen trenger både mat, søvn og mosjon for å fungere godt. Når den ligger nede for telling, kan det komme mye ufiltrert ut.
Slik kan både du og jeg på en sliten dag bli «hun som startet». Sannsynligheten er også stor for at vi på denne slitne dagen burde bedt om en klem og litt omsorg i stedet, siden vi allerede er langt utenfor vår egen komfortsone.
Skal vi ta igjen eller «gni det inn»?
Nei det må vi ikke, selv om vi kjenner at det rykker til når vi møter atferd vi reagerer på. Vi har alle et ansvar for å pleie frontallappen vår, slik at den hindrer oss i å gå direkte fra «VARSKO: Urettferdighet» og rett til handling.
I de aller fleste tilfeller fungerer det bedre å være tydelig på at det som nettopp skjedde, ikke kjentes greit ut, og snakke for deg selv, uten å gå til motangrep:
«Det du sa nå, opplevde jeg urettferdig.»
En liten rift er lett å reparere. Fortsetter vi å pirke, river vi av stadig mer.
Samtidig er det viktig å huske at den andre etter all sannsynlighet var utenfor egen komfortsone i gjerningsøyeblikket, og kan trenge litt hjelp til å hanke seg inn igjen.
Når situasjonen har roet seg, kan det også hende at han eller hun kjenner på dårlig samvittighet, kanskje ikke for selve budskapet, men for måten det kom ut på, og nå ønsker fred.
Da er det lite funksjonelt fra vår side å komme med stikk og tilbakepek.
I stedet kan det lønne seg å rekke ut den hånda den andre trenger, slik at vi kan komme oss videre sammen.
En liten rift er lett å reparere. Fortsetter vi å pirke, river vi av stadig mer.
Tre råd på vegen videre
- «Lytt til fornuften i den gales ord» – Kan det være noe der, selv om det kom skjevt ut?
- Snakk for deg selv, uten å gå til motangrep
- Tenk langsiktig. Å «gni det inn» tilfører ingen merverdi til en framtidig, god relasjon
Les også: Er det slik å følge hjertet sitt