«Jeg får aldri ros for det jeg gjør!»
Har du hørt utsagnet før?
Kanskje har du sagt det selv også. Det er ikke så rart, fordi behovet for anerkjennelse er høyst menneskelig. Det gjør noe med oss når vi ikke blir sett slik vi gjerne skulle ønske.
I tillegg påvirkes vi daglig av artikler, sitater, kommentarfelt og andre jevnlige påminninger om hvor viktig det er å bygge en god tilbakemeldingskultur med raushet og takhøyde.
Men kan det hende at du tar feil? Er det mulig at du faktisk får mer ros enn du selv fanger opp, men at anerkjennelsen kommer i en annen form en du hadde sett for deg?
Hvorfor får andre blomster og ikke jeg?
I skrivende stund er det 14. februar og valentinsdag, en dag der det er lett å sende lange blikk i retning de som akkurat denne dagen blir overøst med både blomster og sjokolade, og kanskje en liten gave i tillegg.
Hjemme har dagen snart gått hus forbi, eller den har forsvunnet i praktisk arbeid utført av den samme som glemte blomstene, men som hver eneste dag året rundt, med små grep, gjør hverdagen din litt enklere å håndtere.
Den «skjulte» rosen
Jeg tenker det er slik med ros på jobb også. Vi glemmer å ta imot og takke, fordi vi hadde sett for oss noe annet, noe mer velformulert og blomstrende enn at en kollega henter kaffe til oss, eller tilbyr seg å rydde møterommet når vi har booket kalenderen litt for tett.
I boka Kjærlighetens 5 språk av Gary Chapman påpeker forfatteren at kjærlighet (les: anerkjennelse og ros) kan uttrykkes gjennom:
- Anerkjennende språk (det er slik vi oftest definerer ros)
- Sette av tid (prioritere hverandre)
- Gjøre tjenester (avlaste hverandre)
- Gaver (synlig oppmerksomhet)
- Fysisk bekreftelse (smil, klem, klapp på skulderen, high five)
Ser vi det anerkjennende blikket fra en leder som gir oss tid og plass i diskusjonen, og like etterpå gjør små justeringer i presentasjonen hun eller han skal ha neste dag, nettopp på grunn av noe vi sa?
Legger vi merke til de glade smilene de andre gir oss når vi etter flere dager på jobbreise, prioriterer en kollegalunsj med alvor og fjas i passe blanding?
Forstår vi rosen i det å være første valg når en kollega uttrykker ønske om å være to på et innsalgsmøte?
Blir vi glade når en kollega kommer tilbake fra sin tur med små smaksprøver, eller handler inn «teen du liker så godt»?
Tar vi til oss et «tilfeldig» klapp på skulderen?
Ros og ledelse
Jeg snakker mye med ledere om å gi ros. Mange synes det er vanskelig, og at det kan oppleves litt kleint og påtatt å uttrykke seg i blomstrende vendinger.
Men når jeg spør om de viser at de setter pris på jobben ansatte gjør, svarer de ja. De viser det med å legge til rette for mestring, lytte når noen har behov for å diskutere, være fleksible når den enkelte kommer med sine ønsker, og med en tommel opp etter et vellykket møte.
De forteller andre at de er stolte av teamet sitt, og viser tillit gjennom å gi mer ansvar. Men ordene ligger ikke for alle.
Ut på oppdagelsesferd!
Hva skjer hvis vi alle begynner å se etter den anerkjennelsen vi får hver dag, og øve på å fange den opp og ta den inn?
Kanskje får vi mer ros enn vi aner, og at vår del av jobben handler om å dele raust tilbake?