Schibsted og 31 andre europeiske mediehus har saksøkt Google.

Les mer: Reuters Kampanje

Det kommer som enda et av en lang, lang rekke søksmål mot de internasjonale IT-gigantene.

Jeg syns det er høyst betimelig.

Google er en av et lite antall aktører som er blitt mektige og superrike ved å snylte på andres verdiskapning.

To inntektskilder

Media har tradisjonelt levd av innhold, og det har de skapt inntekter fra ved at den som bruker innholdet betaler for bruken, og ved at annonsører betaler for oppmerksomhet fra de samme brukerne.

Før internett og web stod papiret i en luksuriøs særstilling. Verdien av annonseflatene var svært høy. Mediene tjente svært gode penger.

Da nettavisene kom, endret det seg. Verdien av en annonse ble synliggjort, og det var ikke alltid lett å forsvare investeringen. Annonsørene ble mer bevisste hvordan de brukte pengene.

Google og andre annonsenettverk etablerte seg som et mellomledd mellom annonsører og potensielle kunder.

På den måten ble enorme verdier omfordelt. De 22 milliarder de 32 europeiske mediene mener de fortjener i erstatning er antagelig bare smuler i forhold til hvilket omsetningstap de faktisk har lidd.

Portvoktere

Når det er sagt, er det også liten tvil om at mye av tapet er fra oppblåste inntekter de selv har hatt i egenskap av å være “portvoktere” for virksomheter som ønsker seg kunder. De var selv i praksis lokale og nasjonale monopoler som beriket seg på samme måte de nå anklager Google for.

Greit nok. La tyv fange tyv.

Den verdiøkningen Google har gitt annonsører i form av målrettede salgsbudskap er reell, og antagelig positiv i det store bildet, hvis man ikke henger seg opp i medienes stadig trangere økonomi.

Like fullt er det betenkelig faktum at Google, Facebook og noen andre store aktører lever utelukkende av verdier skapt av andre.

De er barn av den nye kapitalismen: Snyltekapitalismen. De fortjener motstand, og jeg ønsker de europeiske mediehusene lykke til.

Men jeg skulle gjerne sett at de store digitale selskapene ble sterkere utfordret på andre områder også. Viktigere områder.

Våre data

Et område er den skamløse måten de forsyner seg av våre data. Mine data er min eiendom, men den har ikke mye verdi i seg selv. Det er en dråpe vann i havet.

Men data fra noen milliarder mennesker, som hver seg eies av et individ, har en verdi. Det er selve havet.

I likhet med naturressurser som hav og vassdrag, er det en del av vår kollektive eiendom. Slik vi nå snakker om “lakseskatt” i form av en grunnrente for bruk av kollektive naturressurser, må vi begynne å snakke om en grunnrente på fellesskapets data.

I mangel av regulering har IT-gigantene kunnet spørre hver enkelt eier av “vanndråpene” om de vil bytte den mot litt enkel moro, og på den måten fått tilgang på hele havet.

Velferdssamfunnet

Et annet område som i svært liten grad er adressert ennå er verdien av arbeidet vi ikke lenger utfører fordi det utføres av en algoritme i Silicon Valley.

Skattlegging av data og verdier utvunnet av data genererer enorme mengder inntekt fra data de samler inn globalt. Utfordringen med å skattlegge disse inntektene ligger i den digitale økonomiens natur.

Vårt velferdssamfunn er fundert på skatt på inntekt. Inntekt er noe en arbeidstaker får fordi vedkommende skaper en verdi for arbeidsgiveren.

Når AI og annen teknologi sørger for at jeg gjør det samme arbeidet på 20 prosent av tiden, vil det som kostet arbeidsgiveren 100 kroner i lønn i går, koste 20 kroner i dag.

Det er lønnsomt for arbeidsgiveren, men for velferdsstaten betyr det at 80 prosent av inntektsskatten blir borte. Og siden verdiskapningen ikke skjer i Norge, skattlegges den heller ikke i Norge.

Da har snyltekapitalismen gått fra å suge blod fra små og store næringer og folk flest, til å utarme hele velferdssamfunnet vårt.

Ulikheter og uro

Så når jeg har sympati med Schibsted, Axel Springer og de andre, så er det ikke fordi jeg tenker at de er ofre som bør få oppreisning. Det er fordi det er viktig at utviklingen mot at stadig større verdier sluses inn i lommene til et fåtall superrike, internasjonale aktører utfordres.

Ulikheter skaper uro, konflikt og ofte krig. Jeg tror at mye av den uroen og splittelsen vi ser i verden i dag kan tilbakeføres til de stadig voksende ulikhetene mellom fattige og (super-)rike.

Det er ikke bærekraftig.

God tirsdag.