«Vi hadde et lovende samarbeid på gang, så hvorfor gir han ikke lyd fra seg? Ser på profilen hans at han gjør så mye kult, så kanskje han ikke har tid til meg?» Jeg lytter og tenker, tenker på at jeg vet mer.

Personen som plutselig ble tema i samtalen, er en av mange som har både gode og dårlige dager. På de gode dagene skinner han om kapp med sola, mens de dårlige dagene er mørke som natten.  Av naturlige grunner har han ikke behov for å dele så mye fra disse dagene som ikke fungerer. Men når lyset bryter gjennom, er det igjen godt å by på livsglede og mestringsopplevelser. Forsiktig antyder jeg at det kan være at denne personen gjør akkurat det han har kapasitet til for tida, og at sosiale medier sjelden tegner et godt bilde av helheten.

Minnene fra denne samtalen dukket opp igjen da en Linkedin-bekjent rettet en berettiget pekefinger mot uvettig posting i sosiale medier av lederteam på firmatur. Hva ønsker de å oppnå? Og hvordan virker dette på andre, ikke minst de som sitter igjen på kontoret?

LES OGSÅ: 3 typer ledere i sosiale medier: Hvem vil du være?

En femte statsmakt?

I mange år har pressen hatt tilnavnet den fjerde statsmakt, fordi de har vært i posisjon til å sette agenda, drive undersøkende journalistikk og å kreve svar. Er summen av sosiale medier da å regne som en femte statsmakt? Uansett navn, i likhet med pressen har sosiale medier en enorm makt.

For meg er det én grunnleggende forskjell på disse mediene. Der pressen har en «vær varsom»-plakat og krav om en viss grad av kildekritikk, er sosiale medier i fri flyt.

De rommer alt fra hverdagssynsing og populisme til bevisst profilering i profesjonell sammenheng. En gjenganger er at vi som poster, prioriterer den delen av historien vi føler oss mest bekvem med å dele, og vinkler den slik vi ønsker å framstå.

Det skulle bare mangle, her står vi helt fritt. Eller??

Kikkerne

Både ledergruppa som deler raust fra firmaturen og privatpersonen som deler mestringsopplevelser i sosiale medier, er i sin fulle rett til å gjøre dette, og bidrar også med inspirasjon til mange.

Samtidig er kanalene vi velger, ekstremt åpne.

Flere enn vi liker å tenke på, får innblikk i det vi deler. Noen kommenterer ivrig, og gir oss mulighet til å holde dialogen oppe.  Andre inntar rollen som kikkere, og forholder seg så tause at vi fort kan glemme at de er der.

Kikkerne kan deles inn i flere kategorier:

• De som er innom for å bli oppdatert på folk de ser litt for sjelden, og temaer som interesserer dem. De registrerer at alt er vel, er fornøyd med det, og går ut igjen.
• De som er på søken og surfer for å hente inspirasjon, men like gjerne risikerer å la seg psyke ut av all vellykketheten de møter. «Hva har jeg å bidra med i denne gjengen?»
• De som har vært, eller ønsker å være en del av gjengen, og får en forsterket følelse av utenforskap gjennom det de leser.
• De som får opp akkurat denne posten som sitt aller første inntrykk av oss eller virksomheten, og umiddelbart gjør seg opp en mening.
• Konkurrenter og folk som ikke vil oss vel (jfr. nylig delt video av en dansende finsk statsminister)

Hva vi går glipp av

En unyansert posting av opplevelser i sosiale medier kan skape et skeivt bilde av hvem vi er, hva vi står for og ikke minst hva vi står i. Vi skaper en utilsiktet avstand til mennesker vi bryr oss om, fordi de tror på glansbildet og tenker at her har ikke jeg/vi noe å bidra med.

Selv nære venner kan si: «Oi, var det slik det sto til? Men det så jo ut som du hadde det helt topp??»

Vi kan også gå glipp av nye bekjente som vegrer seg for å ta kontakt, av frykt for ikke å være attraktive nok.  

Ledergruppa kan fyre opp under en gryende «de i ledelsen og oss på gulvet»-følelse, en ukultur de bør stoppe tidlig gjennom bevisste valg rundt egen atferd og eksponering.

Er svaret «no filter»?

Personlig er jeg ingen tilhenger av «no filter» trenden der ALT skal opp i lyset. Jeg mener at alle har krav på et privatliv, og selv må få velge sin grad av åpenhet. Nettopp derfor er det viktig å ta stilling til hva og hvor mye kikkerne skal få innblikk i.

Vi eier vår egen historie, men ikke vårt eget omdømme. Samtidig kan vi påvirke omdømmet gjennom måten vi kommuniserer på, og hvordan vi eksponerer oss i de ulike kanalene vi har tilgang på.

Det viktigste valget vi tar, er å spørre oss selv: «Hvorfor poster jeg dette nå? Hva ønsker jeg å oppnå? Kan det tolkes på flere måter?»

Derfra har vi to valg, poste eller la være. Det tredje alternativet er å gjøre de justeringene som svarer opp tvilen vi nettopp kjente på, og så poste en revidert utgave.