Parga 1995

To slitne småbarnsmødre hadde fått klarsignal fra sine nærmeste og reist sørover for å samle krefter i sola.

Jeg husker enda de hvitkalkede husene, sitronlunden med greiner som strakte seg helt inn til verandaen vår, og gleden over å strekke ut handa og gripe tak i en frisk, ruglete og knallgul sitron til dagens første tekopp.

Rusleturene til torget før frokost for å kjøpe solmodne tomater og rykende ferskt brød står fortsatt klart for meg, og jeg glemmer ikke kunstnerparet som låste døra til butikken for å invitere oss inn på vin og lange samtaler. De fortalte samtidig at de ofte forlot huset med ulåst dør, i tilfelle naboene skulle trenge noe mens de var borte. Livet var lett å leve.

Flom

Da vi mette av inntrykk landet på norsk jord igjen, var storflommen et faktum. Et par dager senere sto jeg på trygg grunn og så utover oversvømte parkeringsplasser og ei flomstor Mjøsa. I hver av mine voksenhender holdt jeg fast i ei lita jentehånd som klemte hardt tilbake. De to ønsket å se selv for å kunne forstå.

På tv hadde vi sett elver fosse fram og gjøre stor skade, men dette var likevel annerledes, og mer skremmende. Det er noe ubønnhørlig med stille vann som vokser.

Jentene husker dagen fortsatt. 28 år senere er vi der igjen, en ny stor flom griper om seg. Små bekker blir til elver og fosser, og river med seg alt som kommer i sin veg. Og stille vann vokser. Mjøsa er på ny flomstor, og den samme kloa jeg kjente da jeg sto der med småjentene i 1995 og så utover alt vannet, setter seg i brystet. Angsten for det ubønnhørlige har tatt tak i meg igjen.

Hvorfor blir jeg så berørt av akkurat dette? Kanskje fordi fossefallene tross alt rammer et mindre område, mens de store vannflatene representerer en ubeskrivelig størrelse og uante konsekvenser. Kanskje fordi det skjer så stille og samtidig varsler ei framtidig katastrofe? Kanskje fordi det skjer mens «alles» øyne er på elveløpene som løper løpsk, og at vi reagerer for seint på noe som kan vise seg å være enda mye større?

Stille vann har dypest grunn

Noen ganger er det slik i arbeidslivet også, at vi bruker kreftene på det akutte, det som er mest synlig i hverdagen. Vi håndterer konflikter og praktiske problemer etter hvert som de oppstår, og bretter opp ermene for å komme i mål med løpende prosjekter. Mangler vi folk, finnes det alltids løsninger, og de nye kastes inn i oppgaver de forhåpentligvis vil mestre etter hvert. Og vi kommer i mål, for denne gangen også.

Men når setter vi av tid til det som ellers vil demme seg opp, og sakte vokse seg mer og mer uhåndterlig?

Er måten vi arbeider på, bærekraftig? Tar vi tilstrekkelig hensyn til miljøet, til folka våre og til det som vil gi lønnsomhet i framtida?

Tømmer eller skaper vi ressurser i arbeidshverdagen vår?

Kan det være slik at vi tar nøkkelressursene i virksomheten for gitt? Eller kundene våre?

Har vi en forretningsmodell som tåler å bli sett etter i sømmene?  Er vi attraktive som arbeidsplass for generasjonen som kommer etter oss? Eller er vi blant dem som gir næring til bevegelser som quiet quitting?

Alle disse spørsmålene handler om å ha et bevisst forhold til hvor vi vil, hva vi gjør og ikke minst hvorfor, og sørge for at hele organisasjonen deler denne innsikten. Før regnet kommer og angsten setter seg som ei klo i brystet, må vi sette av tid til strategiarbeid og veivalg, og vite hvilken verdiplattform vi styrer etter.

Først da kan vi si som i reklamen: «Det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær.»