I min tid som ansatt i bedriftshelsetjeneste, spurte jeg min leder og lege hvorfor han hadde valgt denne karrierevegen foran allmennpraksis? Han smilte og svarte på sitt finurlige vis: «Fordi jeg som fastlege må spørre folk hva som feiler dem, men her kan jeg spørre hvor friske de er.»
Det foregår harde forhandlinger i eget hode på hvor sympatisk man er forpliktet til å opptre i kaotiske situasjoner.
Vi er grunnleggende redde for å miste vår autonomi. Men vi er også grunnleggende redde for å miste vår tilhørighet.
Etter hvert som de ytre faktorene vi må forholde oss til, blir stadig mer uforutsigbare, er vi helt avhengige av å styrke vår egen evne til raske omstillinger. Vi er ikke lenger alene om å bestemme hvordan framtida vår skal se ut.
Innimellom treffer jeg mennesker som har akseptert rollen som den tapende part, nesten før slaget har begynt. Andre går i krigen på vegne av både seg selv og andre, uansett hvor stor makt motstanderen kan synes å sitte på.
Vi eier vår egen historie, men ikke vårt eget omdømme. Likevel kan vi påvirke omdømmet gjennom måten vi kommuniserer på, og hvordan vi eksponerer oss i de ulike kanalene vi har tilgang på.
Det beste rådet er trolig å forholde seg til den første av Virginia Satirs fem friheter: «Friheten til å se ting slik de er, og ikke slik de var, burde ha vært eller kommer til å bli.»
Nå er vi her. Dette har skjedd. Hvor tar vi det herfra?
En stor intellektuell kapasitet i kombinasjon med sterke erfaringer framstår også her som mektige drivere for videre utvikling og nye oppfinnelser.
De færreste av oss går rundt med en liten plakat med forklaring, eller en bruksanvisning til utdeling. Dermed er vi prisgitt det mottakeren tar inn av hvem vi er, og hvilke intensjoner vi har bak det vi sier og gjør.
Vi har alle vært der, og ikke minst har vi tatt tak i venner, kunder, kjærester og kolleger når de slutter å puste med magen og fester øynene på et mål langt der borte i horisonten. Når de slutter å være nærværende.
«Hun elsker blåbær! Jeg tenkte legge dem litt rundt omkring i senga hennes, for da blir hun så glad når hun våkner.»
Fordelene med å gå i takt er mange, men i gitte situasjoner er denne aktiviteten direkte farlig, gitt at marsjretningen er mot et ukjent stup.
