Jeg har lenge lurt på hvorfor jeg trives best i tverrfaglige miljøer, og med mennesker som har en annen bakgrunn enn meg selv. Hvorfor opplever jeg slike miljøer som mer stimulerende, og hva består denne merverdien av?

Spørsmålet dukket opp igjen på jobb i dag, da en dyktig gründer jeg kjenner, kom tilbake fra Arendalsuka proppfull av nye impulser og med stjerner i øynene:

«Hjelp meg! Jeg finner ikke ordet! Hva heter det når folk fra alle typer miljøer dumper borti hverandre og skaper magi når de møtes? Dette er mer enn nettverksbygging!»

«Er transfaglig ordet du leter etter?» spør jeg.

Jeg finner igjen en fagartikkel jeg leste for noen år siden om nye og endrede krav til rådgiverollen i landbruket, og grenseoppgangen mellom tverrfaglig og transfaglig samarbeid .

«Transfaglig? JA!!» Øynene hennes gnistrer om mulig enda mer i gleden over å finne et nytt ord som kan beskrive det hun nettopp har opplevd.  «Dette er spennende..»

Transfaglig forskning

I følge denne artikkelen fra forskningsmiljøet Ruralis defineres transfaglig forskning slik:

«Transfaglig eller transdisiplinært (transdisciplinary): Dette er den mest integrerte formen for arbeid på tvers. I tillegg til ulike vitenskapelige disipliner blir også brukere av forskning involvert som partnere. Den nye kunnskapen er dermed en samproduksjon av forskere og ikke-forskere. Burton et al. (2008: 27) siterer Walter, Helgenberger, Wiek og Scholz (2007) som foreslår at transdisiplinær forskning karakteriseres ved «a process of collaboration between scientists and non-scientists on a specific real world problem». Transfaglig arbeid er nært knyttet til begreper som brukermedvirkning, deltakende forskning, aksjonsforskning mv. Dette er ikke synonymer, men andre aktiviteter som gjerne integreres eller suppleres med transfaglig forskning.»

Transfaglig rådgiving

Men hva da med transfaglig samarbeid i andre sammenhenger enn forskning, i rådgiverbransjen for eksempel?

Når kan vi si at det er slik vi jobber?

Slik jeg leser forskernes definisjon, fordrer transfagligheten at vi både bidrar inn tverrfaglig som støtteapparat med flere fagområder eller spisskompetanser, samtidig som kunde eller bruker involveres sterkt i utviklingsarbeidet fram til ønsket løsning, i en slags samskaping mellom alle aktører. Hm.. Enda mer spennende…

En bransje i endring

Rådgiverbransjen er i endring. En av de første kundene jeg hadde som fersk rådgiver innen teamutvikling, var et rådgivende ingeniørmiljø som sto midt i et generasjonsskifte.

En av gründerne kunne fortelle at rådgiverrollen da de etablerte bedriften for snart 40 år siden, besto av å være spesialist og premissleverandør. Jobben handlet om å komme med svarene.

Hele veien hadde de hatt noe samarbeid med, men samtidig et ambivalent forhold til rådgivende arkitekter. Disse hadde naturlig nok et litt annet fokus enn ingeniørene, og “fant på” løsninger det kunne være krevende både å beregne og konstruere.

Språklig forvirring

I dag er nødvendigheten og verdien av tverrfaglig samarbeid satt på dagsorden, men det betyr ikke at det alltid er like enkelt å jobbe sammen.

Ord som «prosess» og «prosjekt» og «statistikk», for ikke å snakke om «verdiskaping», har helt ulik betydning alt etter hvilken fagdisiplin du kommer fra, og hvilket språk du har lært deg å bruke. Men vi må inn i det, og bak ordene, for å dra nytte av hverandres kompetanse.  

Dette er viktig, fordi oppgavene som skal løses, er stadig mer komplekse, og ytre påførte endringer skjer fortere, både for oss selv og for de som bestiller tjenestene våre.

Hans Fink, dosent i filosofi, Århus Universitet, sier det slik:

«Fagene er under pres. Tidens krav om grænseløse kompetencer truer med at rive faggrænserne ned for at slå porten op til transfaglighedens forjættede land. Men der findes ingen genvej bagom fagene, for selvom fagene er kunstige grænser i en grænseløs, moderne verden, kan vi ikke undvære dem.»

Hans Fink

Hans Fink poengterer også at for å oppnå den grenseløse transfagligheten, må alle bidra med noe inn, en faglig plattform eller en spisskompetanse, på samme måte som vi tar med oss hver vår rett inn til en kurvfest.

Ingenting kommer i en lukket hånd

Uten de ulike spisskompetansene som ressurs og base, er det heller ikke grunnlag for transfaglig utveksling og innovative løsninger. Vi må være villige både til å bidra og til å dele.

I tillegg kommer verdien av medvirkning hos den som vil ha problemet løst i utgangspunktet. Den som eier problemet, eier også ofte løsningen, forutsatt tilgang på ressurser, sparring og ny kunnskap.

Her kommer coaching inn som et fag, og som et verktøy for å sikre samhandling og forløse tilgjengelige ressurser.

Verdien av å bli utfordret

Det er krevende å jobbe transfaglig, fordi egne tanker og innspill stadig blir utfordret, med kritiske spørsmål, motforestilliger og helt nye vinkler. Samtidig er det hjernetrim, og en garanti for kontinuerlige læringsprosesser for egen del.

Ut av denne smeltedigelen av inntrykk, argumenter, spørsmål og ulike faglige plattformer, kan det komme løsninger ingen av oss hadde evnet å tenke fram på egenhånd. Fasiten skapes underveis, samtidig som vi selv er i læring.

Alt dette er årsaken til at jeg trives best i tverrfaglige miljøer, og med mennesker som har en annen bakgrunn enn meg selv.