«Jeg har aldri glemt hvor jeg kom fra».

Tankefull vender jeg siste side i Bjørn Hatteruds Mjøsa rundt med mor, ei bok som har stått på leselista mi siden den kom ut i 2020. Hatterud beskriver en varm, trygg og forutsigbar, men også trang oppvekst i Veldre, Ringsaker, en kommune der det var godt å høre til som barn, og krevende å være annerledes som ungdom.

Bjørn Hatterud har en sterk og presis penn, som evner å beskrive indre og ytre landskap både levende og usentimentalt. I dag er han en nasjonalt anerkjent forfatter og kulturpersonlighet, samtidig som han er tydelig på at han aldri har glemt hvor han kommer fra, litt sånn som Alf Prøysen.

Det er vanskelig å lese ei slik bok uten samtidig å legge ut på sin egen indre reise. Har jeg glemt hvor jeg kommer fra? Hva i min barndom har preget meg mest? Og hva med menneskene jeg møter jevnlig, i hvor stor grad er de et produkt av egen oppvekst?

Bygdebarn til alle tider

For noen er kanskje bygdas underlige mangfold den arenaen vi trenger for å utfolde oss i tidlig alder, mens konformiteten vi møter i ungdomstida, gir næring til drømmen om et fritt og urbant liv. Andre har mer åpenbare grunner til å komme seg vekk, lengst mulig unna mennesker de ikke har godt av. Andre igjen velger å bli.

Jeg tror at det å kjenne på utenforskap, er noe det fleste opplever i en eller flere faser av livet, og at det inntil et visst punkt, er en sunn del av vår egen dannelsesreise. (Da snakker jeg ikke om aktiv utestegning over tid)

Vissheten om at vi er annerledes, øker også bevisstheten rundt egne verdier, hvem vi er, hva vi drømmer om og hva vi er villige til å slåss for.  

Bygdebarn anno 2022

Sist sommer hadde jeg en slik samtale med en svartkledd 10 åring med originale Converse-sko øverst på ønskelista til neste fødselsdag: «Du, det er noe jeg lurer på. Hvorfor er det alltid skurkene som går i svarte klær på film?» Jeg ble svar skyldig, og svarte at det vet jeg faktisk ikke. Tankene spant samtidig videre til alt fra massiv påvirkning til diskret nudging ungdommene våre utsettes for daglig. 

Samme samtale, neste spørsmål: «Hvorfor er det ikke andre som meg på skolen?» Jeg svarte at det var fordi hun var modig som turte å gå sine egne veier allerede nå, og at hun ville møte flere som seg etter hvert som aksjonradiusen ble større. Det er fint å ha venner, men man kan bli sterk av å stå alene iblant også.

Utenforskap som ressurs

Jeg jobber ofte med gründere, kreative sjeler med et utrolig pågangsmot og en sterk skaperkraft. De skaper opplevelser, produkter og arbeidsplasser som beriker miljøet de er en del av, og som mange av dem selv har vokst opp i.

Når jeg følger disse over tid, begynner historiene å komme, og nesten alltid ligger det elementer av utenforskap i det de forteller. De skilte seg tidlig ut, sto ofte alene, og tok de kampene andre ikke turde kjempe.  

Selv var jeg langt fra modig på barneskolen, og kjenner meg godt igjen i Hatteruds beskrivelse av idrettsdagene som et mareritt og idealtiden som en latterlig oppfinnelse, heldigvis i kombinasjon med evnen til tidlig å kunne briljere i skriftlig og muntlig.

Vår egen dannelsesreise

Ja, både nederlagene og seirene i oppveksten former oss, men det viktigste jeg tok med meg inn i voksenlivet, var verdiene jeg vokste opp med hjemme. Verdien av en åpen dør og en god og respektfull dialog rundt kjøkkenbordet, respekten for at andres valg var like gode som våre egne, og det mor kalte «bevisst naivitet», å tro på det gode til det motsatte var bevist. I likhet med Bjørn Hatterud var jeg heldig med valg av foreldre.