«Hei, så hyggelig å se deg! Det er jammen lenge siden, hvor er du i verden?» Jeg mingler i et landskap av kjente, ukjente, gamle kjenninger og folk jeg så vidt har hørt om, og kan endelig feste et vennlig blikk på et ansikt jeg har sett før.
Hun smiler tilbake og svarer: «Nå er jeg der du og jeg ble enige om for ti år siden.»
Svaret treffer meg på en måte som sprer en god varme i hele kroppen. Tankene flyr 10 år tilbake i tid, til ei samtalerekke der denne personen sto foran et viktig veivalg, og jeg hadde rollen som coach. Sammen la vi et løp som innebar flere faser på veien mot det målet hun satte seg.
Don’t push the river
Coaching er et kraftfullt verktøy, nettopp fordi det handler om å styrke den enkeltes evne til å sette seg tydelige mål, å bli mer bevisst hva han eller hun trenger nå, og til selv å ta eierskap til både vegen og retningen.
Selv om vi som coacher iblant kan bli utålmodige på den andres vegne, er det viktig å huske at det alltid er den som har bedt om coaching, som styrer tempo og framdrift.
En canadisk medstudent på coachutdanningen hadde en flott beskrivelse på dette: «Don’t push the river».
Det handler ikke om deg
Som nyutdannet coach opplevde jeg det krevende å vokse inn i rollen, og å fylle alle de ulike funksjonene jeg tenkte at en coach skulle ha.
Blant annet så jeg det som mitt ansvar at det skjedde framdrift etter hver samtale, og at denne framdriften var en måleparameter på om jobben jeg gjorde, var god nok.
Dette var før jeg forsto at eierskapet til framdrift må ligge hos den enkelte.
Det er mange forhold som støtter opp under at endringstakten bør og skal være et individuelt anliggende, selv om det som skjer i hver samtale også vil virke inn.
Coachen tilbyr ei verktøykasse på reisen for den det gjelder, men velger den reisende å la verktøyene ligge ubrukt, er det helt ok. Kanskje er det først på neste reise at jobbinga begynner.
Dette handler ikke om coachen, men om den som velger å ta verktøyene i bruk i sitt eget tempo.
Hvorfor responderer vi så ulikt på coaching?
- Mønstrene vi jobber med, kan være gått opp over så lang tid, at det er vanskelig å bryte.
- Ytre faktorer kan gripe forstyrrende inn (jobb, helse, uventede hendelser mm).
- Motstand hos omgivelsene på endringene vi ønsker, kan være et hinder (eller en utløsende faktor som får endringen til å skyte fart).
- Er målbildet tydelig nok, og verdt å strekke seg etter?
- Egen mestringsstro. Oppleves endringen realistisk?
- Vet vi egentlig hva vi vil? Målene kan også endre seg underveis.
Men hvor er coachens egne mestringsopplevelser?
Min erfaring er at det er viktig å pleie egen tålmodighet. Å bistå andre i deres endringsprosesser er ingen quick fix. De beste tilbakemeldingene jeg har fått i min rolle, har kommet flere år etter siste møte, slik som denne jeg fikk ganske nylig:
«Nå er jeg der du og jeg ble enige om for ti år siden.»
For noen år siden kom en kvinne bort til meg og sa: «Tusen takk for at du fikk meg til å si opp lederjobben den gangen og gå tilbake til sykepleieryrket. Det er jo faget mitt jeg trives med, ikke det å være leder!»
En annen takket for en coachingsamtale 15 år tidligere, som var utløsende for at hun valgte å satse for fullt på en ny forretningsidé som i etterkant har vakt stor internasjonal anerkjennelse.
Alle disse tre har funnet sin egen kraft, og har med sterke farger malt målbilder som gir mening i livene de har valgt å leve. Det gjør meg både glad og stolt.
