En venn av meg, la oss kalle ham Per, fortalte om en nylig opplevelse.

Per og konen hans tilbrakte ferien i en middelhavsby de kjente godt fra tidligere. En kveld besøkte de en bedre restaurant som lå på en klippe ved havet, med utsikt over horisonten og solnedgangen. Den var kjent for å være en opplevelse.

Selv de lokale i den lille pittoreske middelalderbyen slet med den pågående hetebølgen, etter solnedgang var varmen fortsatt overveldende. Varmen og den høye luftfuktigheten gjorde at det var nesten som å puste suppe.

Servitørene gjorde som best de kunne i den trykkende varmen, og jobbet på halv fart for å unngå å svette for mye. Mens Per satt der på terrassen, fikk han øye på en åpen dør inn til kjøkkenet, hvor en ung kvinne strevde med varmen. Hun var den eneste blant personalet som vasket opp.

En imponerende stamina

Kopper og kar hopet seg opp rundt henne. Hun gjorde sitt beste, men slet med å holde tritt med strømmen. Ansiktet glinset av svette, og t-skjorten var mørk rundt nakken og nedover ryggen. Hun tørket stadig ansiktet med et håndkle.

Per fortsatte å følge med på henne mens han og konen nøt en bedre middag og god vin, og gjestene så solen gå ned i havet. Per innså at mens han var utendørs og på en åpen plass, tross vindstille, var den unge kvinnen tvunget til å jobbe innendørs i et lite rom der varmen sannsynligvis var dobbelt så intens. En sterk følelse av sympati kom over ham.

Konen til Per bemerket han var en smule åndsfraværende, og han delte observasjonen sin med henne.

Gjennom måltidet så Per ofte i retning av den unge kvinnen, forbauset over hennes stamina. På den annen side hadde hun nok ikke noe valg siden dette var en familiebedrift.

En dyptfølt takk

Da de gjorde opp regningen bemerket Pers kone: «Jeg håper hun får sin rettmessige del av tipsen. Jeg ville ikke bli overrasket om de mannlige servitørene tar det meste».

Denne kommentaren trigget Per til å reise seg og gå bort til den unge kvinnen. Han spurte om navnet hennes. Per strakte Diana, som hun het, hånden sin og takket henne for hva hun holdt ut med i varmen for at gjestene skulle ha det bra. Ansiktet hennes lyste opp i et stort smil. Sekunder etter trillet noen tårer ned kinnet hennes, for dette var det fineste noen hadde sagt til henne. Per prøvde å trøste henne ved forsiktig å legge hånden på den svette skulderen hennes. Før han returnerte til bordet sitt, ga han henne tips, med klar beskjed om ikke å dele det med noen.

Tilbake ved bordet fortalte Per servitøren at Diana også skulle få sin vanlige del av tipsen, selv om hun hadde fått ekstra tips.

To år senere befant paret seg igjen i byen, og oppsøkte den samme restauranten. En servitør kom til bordet deres, så på Per og smilte stort; «Velkommen tilbake! Jeg husker dere, sist gang takket dere søsteren min og hun snakker om det rett som det er». Per kvakk til. «Hvordan kunne han huske meg etter to år?» spurte han konen.

Noen minutter senere dukket Diana opp i døren, broren hennes hadde øyensynlig fortalt henne hvilken gjest som var tilbake på terrassen. Hun gikk bort til Per og konen med et strålende smil, og de snakket kort sammen før hun hastet tilbake til oppvasken.

Anerkjennelsens store kraft

Jeg er sikker på at lignende situasjoner har forekommet mange ganger og mange steder.

Uten tvil – det handlet ikke om tipsen, men om Pers positive anerkjennelse. Den hadde en dyp innvirkning på Diana, men også på de andre ansatte. Som også husket Per etter to år.

Rent fysiologisk setter anerkjennelse hjernen vår i en positiv syklus. En anerkjennelse tenner gnisten av egenverd i oss alle. Mennesker som føler seg sett, verdsatt, nyttige og satt pris på får styrke, som igjen kan utrette store ting. Positiv anerkjennelse har stor kraft.

Den gir økt engasjement og medarbeiderskap, og gir også store muligheter for endring i en organisasjon. Det bør være det fremste målet for enhver moderne, menneskeorientert og kundefokusert organisasjon. Når mennesker i organisasjonen lever et godt liv både på jobb og utenfor, vil det lede til tilfredse kunder, som styrker selskapets omdømme, skaper en fremtidig robust og motstandsdyktig arbeidsgiver og bedrift.

Dette vet vi.

Men, selv etter mange år med artikler, TED-foredrag, workshops osv. om kraften av anerkjennelse – hvorfor mislykkes vi fremdeles altfor ofte med å gi positiv anerkjennelse? Selv ved den minste anledning? Når vi vet hvor dyp innvirkning det har på oss? Hvorfor er dette fortsatt ikke blitt en åpenbar og naturlig del av alles tankesett? Ledere i særdeleshet?

Formelle og uformelle anledninger til anerkjennelse

Som leder har du mange gode anledninger og muligheter for å gi positiv anerkjennelse. For eksempel;

Den formelle – ofte kjent som medarbeidersamtalen (som mange fortsatt bruker) og som foregår i en strukturell og formell fasong. Utover nødvendige konstruktive tilbakemeldinger, kan det være virkningsfullt å konsentrere seg om de 2-3 positive egenskapene en medarbeider har, og som er viktige for virksomhetens gjennomføring av strategien. Lag en plan for ytterligere å utvikle disse, og følg opp gjennom året. Det er enklere å forbedre hva som allerede er bra, og viktig for virksomheten, fremfor å plage medarbeidere med «utviklingsområder» (kardinalsynd). Det gir et negativt preg, de er ofte opplevd rettet mot ens personlighet, og er kanskje ikke engang relevant for virksomheten å gjøre noe med. De fleste av oss vet selv hvor skoen trykker.

Positive anerkjennelser er ikke nok noen få ganger i året. Derfor har jeg størst tiltro til den uformelle anledningen til å gi positive anerkjennelser.

Den daglige. De små oppmerksomhetene som betyr så mye. De jevnlige. De kan dreie seg om hva som helst. Og komme fra hvem som helst, når som helst og hvor som helst. Positive anerkjennelser tar seg spesielt godt ut i plenum, især hvis leders leder er til stede. Ros uansett oppover fra leder til leder, og gjerne oppfordre til å bemerke det overfor den det gjelder.

De tingene som gjør at man føler seg sett. Og verdsatt. En hyggelig kommentar eller tilbakemelding. Om måloppnåelser, suksesser, seiere, prestasjoner, noe som går bedre enn forventet, eller noe som bidrar til at virksomheten gjennomfører strategien. Muntlig (helst) eller på en håndskrevet Post-it. Vær ekte og personlig. Eller feire suksesser med litt utestemme, man trenger ikke kake og champagene i en hver anledning.

En hyggelig kommentar om hverdagslige ting kan også gjøre underverker – å oppleve noen setter pris på at en er tilbake etter endt sykemelding, noen som (med varsomhet) spør hvordan det går, eller noen som synes det er hyggelig at man er tilbake fra ferie. Om så bare å gratulere noen med ny frisyre. Det skal så lite til, det er så enkelt å gjøre, og det er ikke falskt.

Vi er bare mennesker – som trenger bekreftelser, aksept og føle oss inkludert.

Som Diana.