Jo mer jeg erfarer, jo mer tenker jeg at de skapende, idérike folkene trenger sin egen heiagjeng. Den skal bestå av mennesker som ser arbeidet, og som forstår bekymringene, tvilen og veivalgene underveis, men samtidig verdsetter resultatet, framsnakker og deler opplevelser og gleder. Nettopp fordi noen tar arbeidet med å gjøre ressurser, kreativitet og kulturarv tilgjengelig for deg og meg.

Jeg har lenge hatt lyst til å skrive noe om å unne og å misunne. Begge er følelser de fleste av oss kjenner på med jevne mellomrom.  Den opplevelsen av misunnelse jeg husker sterkest fra oppveksten, fant sted på ungdomsskolen. Den var rettet mot de langbeinte jentene som hadde draget, tok ordet, opponerte i klasserommet og gjerne gjorde det sterkt på håndballbanen i tillegg.

I jobben min møter jeg jevnlig gründere og arvinger til eiendommer med lange linjer, stort potensial og høy materiell verdi. De fronter steder og opplevelser, som «folk flest» bare kan drømme om. Bildene de velger å dele på sosiale medier, veksler mellom strålende sommerdager, bugnende hager og glade mennesker den ene delen av året, og opplevelser i form av festdekkede bord og kanefart på gnistrende snøføre vinterstid.

I nærmiljøet erfarer disse virksomhetene gjerne en god mix av støtte og motstand.  Det vil alltid være noen som konsekvent velger vekk det de har å tilby, og heller snakker ned både innhold, folk og innpakning. Det får være måte på å by på seg selv. Driverne kan også oppleve at heiagjengen krymper inn eller endrer karakter, etter at de har kjempet seg gjennom oppstartsfasen og endelig begynner å få lønn for strevet.

Santa Sjalusia

Dette fenomenet er, slik jeg ser det, både underlig og forståelig. Underlig fordi vi alle er tjent med livskraftige lokalsamfunn med en mangfoldig fargepalett og fyrtårn som lyser opp i hverdagen, og derfor burde prise oss lykkelige fordi noen er villige til å legge ned et stort stykke arbeid for å gi oss nettopp dette. De fleste jeg kjenner som starter eller viderefører et etablert opplevelsestilbud, legger ned  mange flere arbeidstimer hver uke enn om de hadde hatt et vanlig ansettelsesforhold. Altfor mange tar også med seg tankene om ansvar, forpliktelser og veivalg til sengs når kvelden kommer, noe som igjen kan gå ut over kvaliteten på både søvn og samliv.

Samtidig forstår jeg misunnelsen også, men ikke i form av å misunne eller å ikke unne andre det de har klart å skape.  Det jeg forstår, er at andres synlige mestring kan virke som en trigger, og minne oss om det vi selv ikke har fått til, eller drømmer vi ikke har realisert.

Vi skulle så gjerne vært der selv, midt i det glansede bildet vi blir presentert. Drømmen om det uoppnåelige kan igjen få oss til å markere avstand, slik at vi slipper ta stilling til vår egen utilstrekkelighet.

Hva er det vi misunner?

«Høyt henger de og sure er de», sa reven om rognebærene da han forsto at han ikke fikk tak i dem.

Kanskje er det ikke noe å misunne likevel?

Jeg har for lengst innsett at jeg aldri blir langbeint og heller ingen god håndballspiller. Men jeg har lært meg noen teknikker for å leve med de mulighetene og begrensningene jeg har, og ikke minst for å tåle at andre får til ting jeg bare kan drømme om.

Den viktigste teknikken ligger i å stille meg selv spørsmålene:

«Ville du hatt hele pakka? Ville du tatt med baksiden av medaljen på kjøpet?

Hadde du vært villig til å ta samme risiko? Drømmer du om 17 timers arbeidsdager, seks til sju dager i uka? Ønsker du forvaltningsansvaret for en bygningsmasse, som er så kostnadskrevende at økonomien holder deg våken om natta?«

Karen Blixen formulerte denne problemstillingen godt i filmen «Out of Africa»: «Be careful what you wish for. You might get it.»

Hvem tar vare på den «flinke»?

De fleste av oss viser kun frem forsiden av medaljen og påkaller med den både ros og misunnelse. Alt grumset og utfordringene vi må håndtere samtidig, ligger godt gjemt, men kryper frem og krever oppmerksomheten vår de kveldene vi er alene og ikke får sove. I mørket kan den ensomheten kjennes altoppslukende.

Jo mer jeg erfarer, jo mer tenker jeg at de skapende, idérike folkene trenger sin egen heiagjeng. Den skal bestå av mennesker som ser arbeidet, og forstår bekymringene, tvilen og veivalgene underveis, men som samtidig verdsetter resultatet, framsnakker og deler opplevelser og gleder.

De har fortjent denne heiagjengen nettopp fordi de tar arbeidet med å gjøre ressurser, kreativitet og kulturarv tilgjengelig for deg og meg.

Og en liten påminnelse om de langbeinte jentene …