Det er harmoni og glede i landet. Vi har nylig feiret Norges nasjonaldag. Hverdagen er tilbake, men ikke langt fremme ligger flere langhelger, helligdager og den hellige sommerferien. Alt er godt.

Likevel er det en følelse mange av oss sitter med.

Den følelsen: At vi sitter og dingler lykkelig med beina på toppen av ei kruttønne.

Krisefølelsen

Det er tirsdag morgen. Jeg leser mail og klikker meg inn på spennende artikler. Mye er foruroligende i nyhetsbildet. Det ene avløses og forsterkes av det andre.

• Handelskrig.
• Klimakrise.
• Fremvekst av høyreorienterte bevegelser.
• Nasjoner som ønsker å stenge ute den vestlige delen av Internett.
• Terrorisme.

Lesningen lokker fram en ulmende følelse av uro.

Følelsen av at vi er på syltynn is.

Følelsen av at det er en hel koloni av slanger i paradiset.

Krisefølelsen.

Den verdifulle krisefølelsen.

Verdien av kriser

Kriser kan være verdifulle. «Det som ikke dreper deg, gjør deg sterkere», sier vi så eplekjekt.

Og ja, det er noe i det. Kriser får oss til å trekke sammen. Kriser gjør oss innovative. Kriser skaper samhold. Kriser skaper helter, selvoppofrelse.

Kriser bringer fram lederskap fra de mest uventede steder, som Greta Thunberg, den unge, svenske tenåringen som ble en global leder for klimaopprøret.

Harde fakta, for eksempel fra denne undersøkelsen, underbygger at kriser gjør oss sterkere, også når det er en krise som rammer en virksomhet.

En krise er rett og slett, med Paul Romers ord, «forferdelig å la gå til spille».

Kriser som lederverktøy

Hvis du noen gang har vært frustrert over strategiene som støver ned i skuffen mens folk fortsetter å gjøre det de alltid har gjort: skap en krise.

Kriser har en vidunderlig effekt. Strategier gjennomføres, og de gjennomgår ofte også grunnleggende endringer når kriser oppstår.

Og vi snakker ikke om en seksmåneders utredningsperiode. Om kultur spiser strategi til frokost, er kriser det som får gamle og nye strategier til å blomstre.

Så vet vi også at kriser skaper varig endring, organisatorisk og strategisk.

Kriser er en energiinnsprøytning det er vanskelig å kjøpe seg til. De får siloer til å rakne, konkurrenter til å stå skulder ved skulder, beslutningsvegrende ledere til å ikle seg svart belte i dristige og raske avgjørelser.

Om du er leder kan det å få en krise kastet på seg oppleves som skremmende og farlig. Det krever litt av deg å snu hodet og se den som en gave og et verktøy i ditt lederskap.

Men en gave er det, om du håndterer den godt og ikke minst bruker den til å hente læring, for deg og organisasjonen.

Globale kriser

I lys av dette, kan klimakrise, handelskriger og angrep på demokratiet representere gyldne muligheter for dramatisk endring til det bedre?

Jeg tror det.

Enten vi snakker om globale kriser eller en lokal krise i din virksomhet, skal vi alltid se etter hvilke dører som åpner seg snarere enn å hamre løs på de som lukker seg.

Den enes krise, den annens brød

Noe av utfordringen er at en manns krise er en annen manns brød.

De underliggende drivkreftene i de globale krisene vi opplever nå er klima, teknologi og globalisering.

Bare én av de er en trussel hvor hele planeten er i samme båt: klimakrisen.

De to andre handler om at noen taper på at andre tjener.

Men på et eller annet tidspunkt i en ikke alt for fjern fremtid kollapser disse trendene til en stor, felles krise for hele menneskeheten.

La oss bare «håpe» det skjer tidsnok.

God tirsdag.