Tenk deg vårt samfunn som en skøyteløper som glir glad og lykkelig bortover isen. Livet er for det meste og de fleste nokså ubekymret. Gliden er god. Men en liten uro har sneket seg inn.
Det knaker nemlig litt mer i isen enn det pleide å gjøre.
Er den tynnere enn vi tror?
Rådhusplassen
Det er 17. mai. En dag fylt av glede og nasjonal stolthet. Hurrarop, musikk, festkledde, glade mennesker.
Så smeller det.
En kjempeeksplosjon.
Rundt oss bøyer folk seg uvilkårlig litt ned, ser etter dekning. Et iskaldt, men nesten umerkelig blaff av angst farer over plassen.
Det går noen sekunder før vi forstår at det var det første skuddet i salutten fra Akershus festning vi hadde hørt.
Vi smiler lettet og litt flaue til hverandre.
Spania
Stort bryllup for en god venn. En helg i kjærligheten, rausheten og takknemlighetens tegn. Strandbryllup. Taler. Mange taler.
En av dem blir avbrutt av en rask serie høye smell og eksplosjoner.
I et nanosekund blinker mitt indre øye fram bilder av drapene på turister på en tunisisk hotellstrand for noen år siden.
Så forstår jeg at andre festglade mennesker et sted på stranden har sendt opp fyrverkeri.
«Bra timing!», kommenterer en av gjestene fleipende til taleren.
Torggata
En ung, afrikansk utseende mann stikker seg ut i folkemengden. Høy, sterk og smidig, som en soldat. Løstsittende, arabiske klær. Langt skjegg i et alvorlig, uttrykksløst ansikt. Øyne som ser mer innover enn utover.
En hånd forsvinner under kappen hans.
Et stikk av angst hugger tak i brystet mitt.
Så ser jeg mobiltelefonen. Ansiktet hans åpner seg i det han legger den mot øret.
«Hei Rolf», sier han.
«Hva skjer a?»
Tynn is
Jeg vet ikke hvordan det er i ditt hode, men i mitt surrer det nesten alltid en eller annen sang på repeat. Hvilken sang det er varierer med hva jeg opplever og tenker. Ofte er det enkle barnesanger. Men i det siste har en gammel Pink Floyd-låt tatt mye plass.
If you should go skating
«The Thin Ice», Pink Floyd – The Wall
on the thin ice of modern life
Dragging behind you the silent reproach
of a million tear stained eyes
don’t be surprised, when a crack in the ice
appears under your feet
You slip out of your depth and out of your mind
with your fear flowing out behind you
as you claw the thin ice
Tre små knekk
Episodene over er tre små knekk i isen. Alle viste seg å være uskyldige. For få år siden ville de ikke gitt meg et øyeblikks uro. Men nå er slike episoder vind som puster liv i en ulmende glo i hjertet.
Jeg tror at det jeg kjenner på, kjenner andre på også. I sin verste form er det en følelse av at vårt gode, moderne liv bare er en syltynn hinne av is over et mørkt dyp som når som helst kan sluke oss alle.
- når mennesker bare noen timers flytur og bare noen mikrosekunders YouTube-tid fra oss voldtas, gasses, halshugges;
- når unge menn står i kø for å få utdelt selvmordsvester;
- når mennesker drepes i angrep i byer vi nesten kjenner som våre egne;
- når barn sendes inn i folkemengder med bomber til kroppen;
- når Amerika er blitt skolegårdens største bølle;
- når Nord-Korea slenger raketter og ukvemsord rundt seg som en dårlig oppdratt guttunge;
- når britene melder seg ut av verden;
- når Russland overtar demokratiske prosesser i andre land;
- når presidenter oppfordrer til vilkårlige drap på kriminelle;
- når det som pleide å være det eneste vi var litt redde for, Kina, den gule faren, fremstår som en av de mer forutsigbare og stabiliserende krefter i verden;
når alt dette skjer, og vi likevel sitter her på toppen av verden og har det riktig så koselig, er det da noe vi ikke helt har fått med oss?
Jeg vet ikke.
Vet du?
Uansett, i den grad det er mulig etter denne kalddusjen på morgenkvisten:
God tirsdag.
Oppslagsfoto: Lene Damtoft (Shades of White)
Dette er veldig bra skrevet Paal. Friedrich Schiller sa engang «Mot dumheten kjemper selv gudene forgjeves» Man kunne bli fristet til å si «Men mot dumheten kjemper tydeligvis fortsatt selv gudene forgjeves»
Gåsehud-bra, Paal! Dette treffer alle oss med en snev av dødsangst midt i den berømte hjerterota 🙂 Når det er sagt, så tror jeg isen stort sett er tykkere enn vi frykter, og at nettopp det å skøyte på, forblir den beste taktikken, både for hjerte, kropp og sjel.
For øvrig, apropos låter som surrer i bakhodet; jeg ser for meg at å lytte til Pink Floyd, når man allerede er litt bekymret, blir litt som å høre på Nirvana når man kjenner seg litt deppa. Da er kjelleren neste, og det temmelig selvforskyldt. Vi er ikke bare det vi spiser, vi er mye av det vi hører (på), og leser, også.