Folkeaksjonen som bommet på poenget

Oppslagsfoto: Alasdair McLellan - Eget verk, CC BY-SA 3.0
Mens klimakrisen ødelegger planeten raser folk mot bompenger? Hva gikk galt? Gjesteblogger Daniel Milford raljerer.

Klimaet går til helsike. Verden står foran sin sjette store masseutryddelse av arter. Siden sist har FNs naturpanel levert sin første rapport, hvor de sier at naturens tilstand er dårlig og forverres raskt.

Det er verdt å merke seg at det her ikke er snakk om naturen i en skog eller i en fjord, men Naturen med stor N. Kloden. Hele skiten. Det eneste hjemmet vi har. Selve livsgrunnlaget.

Vi kan fikse dette. Hvis vi vil. Vi må bare stå samlet som vi aldri har gjort, holde fokus som vi aldri har gjort og arbeide sammen som vi aldri har gjort. Det handler dog om vår egen eksistens, så incentivene for å legge stridsøkser og mindre presserende saker til side er så definitivt til stede.

Det er på dette tidspunktet mennesker verden over trekker pusten dypt og roper ut:

Nei til innvandrere! Nei til globalisering! Nei til vitenskap! Nei til de som formidler nyhetene! Nei til en sindig, åpen debatt.

Ja til polarisering.

Det er også i denne samme, smale fliken av vår arts tidslinje vi finner Bompengelisten som stiller til kommunevalg i Bergen.

Det er […] i denne samme, smale fliken av vår arts tidslinje vi finner Bompengelisten som stiller til kommunevalg i Bergen.Daniel Milford

Det er ikke første gang særinteresser koker sammen nok folk til å kunne stille en liste i et lokalvalg, men det er nok første gang det på få måneder baller seg opp til en meningsmåling på tyve prosent oppslutning i landets nest største by.

Det er lett å skjønne at det er leit eller irriterende eller rett og slett vanskelig å måtte betale for seg hver gang man krysser visse punkter i veinettet. Det er vanskeligere å akseptere at akkurat dette skulle bli selve kampsaken for så mange akkurat nå.

«Vi er på full fart på vei inn i en tid hvor vi ikke lenger vil synes det er moro med nye varmerekorder i april i Bergen.»

Jeg var faktisk i Bergen i april, i anledning Fornybarkonferansen som ble arrangert på høgskolen der. Det var en virkelig nydelig dag. Blomsterskruden på morelltrærne rundt Lille Lungegårdsvannet badet i sol, det var shorts og det var solbriller og det var is og det var utepils.

På konferansen sto en klimaforsker fra Bjerknessenteret på podiet og ramset opp hvor jævlig det blir med 1,5 grads global oppvarming, og hvor overraskende mye jævligere det blir med en halv grad til. Blant eksemplene nevnte hun at i stedet for at 70 prosent av verdens korallrev vitrer hen, dør de fullstendig ut. For evig og alltid. Ferdig.

Jeg skal ikke påstå det var et spesielt motiverende innlegg, men det siste hun sa før hun takket for seg festet seg hos meg:

«Vi er på full fart på vei inn i en tid hvor vi ikke lenger vil synes det er moro med nye varmerekorder i april i Bergen.»

Mens astmatikere sliter med å puste på grunn av veitrafikken, mens klimagassutslippene fra bilparken ikke ser ut til å gå ned samme hvor mange elbiler som selges, vil Bompengelisten i Bergen – og jeg siterer – «ha slutt på at bilistene skal finansiere kollektivtrafikk og sykkelstier, samt skrote dagens mål om null vekst i biltrafikken i byområdene».

Dette selvopptatte og kortsiktige perspektivet frustrerer meg så intenst at jeg kjenner det i brystet og begynner å mistenke at det likevel sitter en sjel der inne.

Jeg skal ikke kritisere denne trangsynte femdelen i Bergen for mye. Disse gærne folka er bare en dråpe i et hav som allerede er overfylt med malurt, smeltet is og mikroplast.

Problemet vi har med å gjøre er ikke biltrafikken i Bergen, men nettopp det er problemet: Ingen enkeltpersoner eller enkeltbyer eller enkeltbransjer løser dette alene.

Vi behøver en kollektiv innsats … i stedet står vi her i vårt brennende hus og kjekler om ommøbleringen.

Det har ingenting å si hva du gjør, men det har alt å si at det perspektivet fører til at ingen gjør noe.

Vi behøver en kollektiv innsats for å kunne sørge for at vi fortsatt har et sted hvor vi kan krangle om våre øvrige problemer etterpå. I stedet står vi her i vårt brennende hus og kjekler om ommøbleringen.

Ettertiden kommer til å dømme denne generasjonen hardt. Handlingene våre, diskusjonene våre, tankesettene våre – alt er tilgjengelig for fremtidens historikere, vi er så godt dokumentert som ingen generasjon før oss har vært. Det finnes allerede nok videoer og artikler som beviser for dem at jo da, vi visste.

Vi var fullt klar over farene som lusket, vi valgte bare ikke å bry oss. Ikke nok. Ikke raskt nok. Vi skyndte oss å ta de siste flyturene før flyskammen ble for påtrengende. Vi skyndte oss å pumpe opp all oljen mens det enda var noen som ville kjøpe den fra oss og brenne den. Det var jo ikke vi som måtte leve med konsekvensene, tross alt.

Jeg håper at historikerne i det minste får med seg at ikke alle var enige i det vi drev med.

Og jeg håper de i ettertid kan peke på en svensk jente med Asperger som selve vendepunktet.


Dette selvopptatte og kortsiktige perspektivet frustrerer meg så intenst at jeg kjenner det i brystet og begynner å mistenke at det likevel sitter en sjel der inne.


Kjære vene, jeg er skikkelig glad i livet mitt, og derfor irriterer det meg at det finner sted i akkurat denne kroken av verdenshistorien, skrev Daniel Milford i en av sine tirsdagstirader til abonnentene sine. Det innlegget var så bra og viktig for mange — det er ikke bare bergensere som protesterer mot en levelig planet — at jeg spurte ham om jeg kan republisere det som en gjesteblogg her på Tirsdag morgen.

1 kommentar

  1. Josef Noll

    Jammen godt skrevet. Takk! Det er på tide at vi løfter blikket og se på de store utfordringer: klima, ressursene og den digitale kluften.

    Svar

Trackback/Tilbaketråkk

  1. En manns krise er en annen manns brød - tilt.work - […] Folkeaksjonen som bommet på poenget […]

Legg inn en kommentar

Relaterte saker

Våre ukebrev

Her kan du melde deg på et eller flere av våre ukebrev. Du kan melde deg av eller endre hva du mottar via lenker i epostene.

 

Navn*

Hva vil du lese?

På forsiden nå

borgerlønn

Borgerlønn som svar på økonomiske skjevheter

|
Når så mange pilotprosjekter viser at borgerlønn er bra for samfunnet, hvorfor setter vi ikke bare i gang?
etnisk mangfold

Etnisk mangfold og lønnsomhet: Hvor finner vi de gode rådene?

|
Hvor skal vi henvende oss for å finne ut hvilke mangfoldsstrategier som egentlig fungerer?
tillit Stortinget

Tillit og to andre suksessfaktorer for lykkelandet Norge

|
Norge er et tillitsbasert land. Vi stoler på hverandre. Tilliten skaper grobunn for velstand, noe som er verdt å minne om på en dag som i dag.
meninger med innhold

Ti stille om du ikke har noe å tilføre

|
På russekortet mitt i 1983 sto det «Det er bedre å holde kjeft og bli mistenkt for å være idiot, enn å åpne kjeften og fjerne all tvil»
huske bedre

Gode råd for å huske bedre

|
Det viktigste tipset for å huske det du nettopp har lært, er å lære det videre til andre.
test ut jobben

Vær en karriereturist!

|
Har du tanker om å endre retning eller rolle? Er du i tvil? Test det ut!
Ridderens leveregler og min reise inn i det ukjente

Ridderens leveregler og min reise inn i det ukjente

|
Skal du på en reise inn i det ukjente, kan 600 år gamle leveregler for riddere kanskje være til nytte.
den kritiske stemmen

Derfor skal du lytte til den kritiske stemmen

|
Fordelene med å gå i takt er mange, men i gitte situasjoner er denne aktiviteten direkte farlig, gitt at marsjretningen er mot et ukjent stup.
kollegasamtale

Kollegasamtaler er balsam for arbeidsmiljøet

|
Samtaler mellom kolleger er et viktig tiltak for å bygge den organisasjonskulturen som ivaretar medarbeidernes behov for påvirkning.
%d bloggere liker dette: