tilt | Aktuelt | Samfunn | Folkeaksjonen som bommet på poenget

Folkeaksjonen som bommet på poenget

tirsdag 14. mai 2019 @ 20:53

Mens klimakrisen ødelegger planeten raser folk mot bompenger? Hva gikk galt? Gjesteblogger Daniel Milford raljerer.
Av Daniel MilfordOppslagsfoto: Alasdair McLellan - Eget verk, CC BY-SA 3.0

Klimaet går til helsike. Verden står foran sin sjette store masseutryddelse av arter. Siden sist har FNs naturpanel levert sin første rapport, hvor de sier at naturens tilstand er dårlig og forverres raskt.

Det er verdt å merke seg at det her ikke er snakk om naturen i en skog eller i en fjord, men Naturen med stor N. Kloden. Hele skiten. Det eneste hjemmet vi har. Selve livsgrunnlaget.

Vi kan fikse dette. Hvis vi vil. Vi må bare stå samlet som vi aldri har gjort, holde fokus som vi aldri har gjort og arbeide sammen som vi aldri har gjort. Det handler dog om vår egen eksistens, så incentivene for å legge stridsøkser og mindre presserende saker til side er så definitivt til stede.

Det er på dette tidspunktet mennesker verden over trekker pusten dypt og roper ut:

Nei til innvandrere! Nei til globalisering! Nei til vitenskap! Nei til de som formidler nyhetene! Nei til en sindig, åpen debatt.

Ja til polarisering.

Det er også i denne samme, smale fliken av vår arts tidslinje vi finner Bompengelisten som stiller til kommunevalg i Bergen.

Det er […] i denne samme, smale fliken av vår arts tidslinje vi finner Bompengelisten som stiller til kommunevalg i Bergen.Daniel Milford

Det er ikke første gang særinteresser koker sammen nok folk til å kunne stille en liste i et lokalvalg, men det er nok første gang det på få måneder baller seg opp til en meningsmåling på tyve prosent oppslutning i landets nest største by.

Det er lett å skjønne at det er leit eller irriterende eller rett og slett vanskelig å måtte betale for seg hver gang man krysser visse punkter i veinettet. Det er vanskeligere å akseptere at akkurat dette skulle bli selve kampsaken for så mange akkurat nå.

«Vi er på full fart på vei inn i en tid hvor vi ikke lenger vil synes det er moro med nye varmerekorder i april i Bergen.»

Jeg var faktisk i Bergen i april, i anledning Fornybarkonferansen som ble arrangert på høgskolen der. Det var en virkelig nydelig dag. Blomsterskruden på morelltrærne rundt Lille Lungegårdsvannet badet i sol, det var shorts og det var solbriller og det var is og det var utepils.

På konferansen sto en klimaforsker fra Bjerknessenteret på podiet og ramset opp hvor jævlig det blir med 1,5 grads global oppvarming, og hvor overraskende mye jævligere det blir med en halv grad til. Blant eksemplene nevnte hun at i stedet for at 70 prosent av verdens korallrev vitrer hen, dør de fullstendig ut. For evig og alltid. Ferdig.

Jeg skal ikke påstå det var et spesielt motiverende innlegg, men det siste hun sa før hun takket for seg festet seg hos meg:

«Vi er på full fart på vei inn i en tid hvor vi ikke lenger vil synes det er moro med nye varmerekorder i april i Bergen.»

Mens astmatikere sliter med å puste på grunn av veitrafikken, mens klimagassutslippene fra bilparken ikke ser ut til å gå ned samme hvor mange elbiler som selges, vil Bompengelisten i Bergen – og jeg siterer – «ha slutt på at bilistene skal finansiere kollektivtrafikk og sykkelstier, samt skrote dagens mål om null vekst i biltrafikken i byområdene».

Dette selvopptatte og kortsiktige perspektivet frustrerer meg så intenst at jeg kjenner det i brystet og begynner å mistenke at det likevel sitter en sjel der inne.

Jeg skal ikke kritisere denne trangsynte femdelen i Bergen for mye. Disse gærne folka er bare en dråpe i et hav som allerede er overfylt med malurt, smeltet is og mikroplast.

Problemet vi har med å gjøre er ikke biltrafikken i Bergen, men nettopp det er problemet: Ingen enkeltpersoner eller enkeltbyer eller enkeltbransjer løser dette alene.

Vi behøver en kollektiv innsats … i stedet står vi her i vårt brennende hus og kjekler om ommøbleringen.

Det har ingenting å si hva du gjør, men det har alt å si at det perspektivet fører til at ingen gjør noe.

Vi behøver en kollektiv innsats for å kunne sørge for at vi fortsatt har et sted hvor vi kan krangle om våre øvrige problemer etterpå. I stedet står vi her i vårt brennende hus og kjekler om ommøbleringen.

Ettertiden kommer til å dømme denne generasjonen hardt. Handlingene våre, diskusjonene våre, tankesettene våre – alt er tilgjengelig for fremtidens historikere, vi er så godt dokumentert som ingen generasjon før oss har vært. Det finnes allerede nok videoer og artikler som beviser for dem at jo da, vi visste.

Vi var fullt klar over farene som lusket, vi valgte bare ikke å bry oss. Ikke nok. Ikke raskt nok. Vi skyndte oss å ta de siste flyturene før flyskammen ble for påtrengende. Vi skyndte oss å pumpe opp all oljen mens det enda var noen som ville kjøpe den fra oss og brenne den. Det var jo ikke vi som måtte leve med konsekvensene, tross alt.

Jeg håper at historikerne i det minste får med seg at ikke alle var enige i det vi drev med.

Og jeg håper de i ettertid kan peke på en svensk jente med Asperger som selve vendepunktet.


Dette selvopptatte og kortsiktige perspektivet frustrerer meg så intenst at jeg kjenner det i brystet og begynner å mistenke at det likevel sitter en sjel der inne.


Kjære vene, jeg er skikkelig glad i livet mitt, og derfor irriterer det meg at det finner sted i akkurat denne kroken av verdenshistorien, skrev Daniel Milford i en av sine tirsdagstirader til abonnentene sine. Det innlegget var så bra og viktig for mange — det er ikke bare bergensere som protesterer mot en levelig planet — at jeg spurte ham om jeg kan republisere det som en gjesteblogg her på Tirsdag morgen.

Våre ukebrev

Her kan du melde deg på et eller flere av våre ukebrev. Du kan melde deg av eller endre hva du mottar via lenker i epostene.

"*" obligatorisk felt

Navn*

Litt klokere

Ukentlige nettmøter hvor vi gjør hverandre litt klokere. Du må være logget inn som medlem for å melde deg på.

PrivacyTech

Som medlem i PrivacyTech-nettverket blir du en del av en gruppe likesinnede profesjonelle som er opptatt av GDPR, personvern, compliance og tech. Med Eva Jarbekk – en av Norges fremste eksperter på området – som fasilitator.

Partners in tilt

Vårt nettverk av «kloke hoder» (team tilt) med en bærekraftsagenda.

Del dine tanker om denne artikkelen

1 Comment

  1. Josef Noll

    Jammen godt skrevet. Takk! Det er på tide at vi løfter blikket og se på de store utfordringer: klima, ressursene og den digitale kluften.

    Reply

Submit a Comment

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

På forsiden nå

Podcasten uttafor men innafor

Tilt-spekket podcast om HR-avdelingens rolle

|
Er HR for opptatt av prosedyrer? Er det egentlig et mål å holde ansatte i jobb lengst mulig? Kan EUs ESG krav redde lederskapet i ledelse?
digital kompetanse

KI og digital kompetanse: Houston, we have a problem …

|
Over halvparten av alle norske ansatte trenger en betydelig oppgradering av digital kompetanse og ferdigheter.
Griske tidstyver i kloke hoder

Griske tidstyver i kloke hoder

|
Selv selverklærte «kloke hoder» plages med maur som kravler rundt i hodene og skaper engstelse og stress.
Tillit og to andre suksessfaktorer for lykkelandet Norge

Tillit og to andre suksessfaktorer for lykkelandet Norge

|
Det er tre faktorer i samfunnet som skaper lykke. Vår grunnlov tar vare på alle tre. Det er viktigere enn noensinne å verne om dem, minner Arne Jensen om.
dårlig leder

At noen forteller deg at du er en dårlig leder, behøver ikke bety at du er det.

|
«Den situasjonen håndterte du ubegripelig dårlig! Er dette det du kaller ledelse?»
givergledens dag

Givergledens dag: En sann gratis lunsj

|
Givergledens dag er et eksempel på at det faktisk finnes en gratis lunsj. Dagens skal inspirere til handling og til å skape positive endringer i samfunnet. 
Hvordan løse frivillighetskrisen?

Hvordan løse frivillighetskrisen?

|
Det norske folks gratisarbeid er verdt mellom 80 og 130 milliarder. Pandemien skapte et krakk, også i denne «bransjen». Er dugnads-Norge teknisk konkurs?
Sponsoravtaler kan gjøre ansatte til superhelter i eget liv

Sponsoravtalens skjulte gull: Bruk sponsoratet til glede for alle ansatte

|
Sponsorat får sjelden den annerkjennelsen den fortjener. Riktig brukt kan den slå rett inn på bunnlinja.
Motet til å lede fra innsiden

Motet til å lede fra innsiden

|
En gang var evnen til å maksimere profitt det viktigste kriteriet for å lede. I dag krever det mye mer. Mot, for eksempel. Masse mot.

Pin It on Pinterest

Share This

Del dette

Delt glede er dobbelt glede. Del dette med ditt nettverk.