At endring er den «nye normalen» og «eneste konstanten» har for lengst fått klisjéens klissete smak. Men vi kan ikke la være å snakke om endring. For (og her kommer enda en klisjé) verden endrer seg raskere enn noensinne, — og aldri mer kommer endringene til å gå så sent som nå.

Å være leder i dag handler i stor grad om å tilrettelegge endring. Det er endringer som drives frem først og fremst av teknologi.

Endring eller utvikling?

En god venn og kollega, Anne Rød, er så glad i endring at hun for tiden tar en doktorgrad i emnet. Jeg kaller henne bare «Doctor Changelove».

– Så liker jeg egentlig ikke ordet «endring», sier Anne. – Jeg har lyst til å erstatte endring med utvikling. Mange lever fremdeles i gamle teorier om endring, som Kurt Levins 3-fasemodell fra 40-tallet. Når de snakker om endring, snakker de om det som noe som går over, men dette går aldri over. Det er bare å seg selv i speilet hver morgen, så forstår man at endring er uunngåelig.

Anne og min felles faglige plattform er en coaching-«teknologi» som bærer det klingende navnet ORSC[1]. Denne coach-retningen tar et uvant perspektiv på hvordan man jobber med team og relasjoner.

For å forklare dette nærmere har jeg lyst til å ta en stor og kanskje overraskende sving innom det Indiske hav via David Attenborough og innom menneskets historie via Yuval Harari.

Flokkmentalitet

I en serie programmer ser Attenborough på flokkmentalitet. Fascinerende filming viser hvordan alle slags rovdyr jakter på en gigantisk sildestim i havet utenfor østkysten av Afrika. Millioner, kanskje milliarder av sild, beveger seg som én hyperfleksibel og lynrask kropp.

Andre programmer viser hvordan fugler, ulver, bøfler, elefanter, bier, maur organiserer seg i intrikate samfunn hvor individet er underordnet helheten og helheten er i stand til å gjøre mer enn noen av individene alene.

Disse flokkene fremstår som én organisme, en kropp med en egen vilje og evne til å handle som går langt utenpå de enkelte flokkmedlemmene.

Det paradoksale, som de færreste reflekterer over, er hvilket avansert samspill mellom individer som skal til for å lage et slikt program.

Det gjøres av det mest imponerende flokkdyret av dem alle: mennesket.

Mennesket er det eneste dyret som er i stand til å organisere individer som ikke kjenner hverandre, kanskje aldri har sett hverandre, kanskje ikke liker hverandre, om store, kompliserte prosjekter.

Teamet som står bak kameraene og formidler Attenboroughs fascinerende innblikk i dyreverdenen er en representant for den mest sofistikerte superorganismen på planeten.

Bare tenk på hva slags samspill som krevdes for å lage dokumentaren. For ikke å snakke om å lage utstyret de brukte. Eller konstruere flyet som brakte dem dit. Eller lage kontrollsystemene for flytrafikk som sikret en trygg reise. Eller bygge byen de fløy ut fra. Eller … ja, du ser hvor dette går hen.

Forfatteren og historikeren Yuval Noah Harari har fremsatt noen spennende tanker om forskjellen på mennesker og dyrs evne til å organisere seg. Grunnen til at vi er på toppen av næringskjeden på planeten vår er ifølge ham at vi er det eneste dyret som er i stand til å tro på en fiksjon og gi fiksjonen mandat og myndighet.

Fiksjonen Norge

Nesten alt som skapes på planeten vår skapes av ikke-eksisterende skapninger, fiksjoner.

Nasjonen Norge er et eksempel: det er kun en fiksjon. Landet vårt eksisterer fordi vi er enige om det skal være noe som heter Norge. Det samme gjelder penger. Vi stoler på penger, de har ingen egenverdi, men vi er blitt enige om at vi skal late som. Alle virksomheter, organisasjoner, foreninger, regjeringer, rettsapparatet er konstruksjoner av gjensidig forventning og enighet, og intet mer.

Denne egenskapen, denne kollektive innbilningskraften, skulle strengt tatt sikret oss alle en plass på en institusjon for mentalt forstyrrede. Men vi kunne ikke en gang bygd en slik institusjon om vi ikke hadde evnen til å tro på fiksjoner.

Og fiksjonene våre har makt. Enorm makt, langt utover hva noen av oss som enkeltindivider har. Se hva en fiksjon som United States of America er i stand til å gjøre. Se hva fiksjoner som Google og Facebook er i stand til å gjøre.

Godt lederskap i dag handler mer om å lede systemer enn å lede individer. Din evne til å se og kommunisere med den organismen teamet ditt er vil avgjøre om du lykkes eller ikke lykkes som leder.

Skal du få stimen til å gå den veien du ønsker må du være i stand til å lytte til organismens, teamets eller det vi i ORSC kaller relasjonssystemets stemme.

Systemets visdom

Det som er fascinerende er at du oppdager at organismen, eller hva vi i ORSC kaller «relasjonssystemet», ikke bare kan gjøre ting enkeltindividene ikke kan gjøre på egenhånd. Det har også kunnskap og visdom som du ikke kan finne igjen hos noen av individene. Kunsten bak godt lederskap – eller god teamcoaching – er å få denne stemmen frem.

«Hver og en av teamets medlemmer er informasjonsbærere på vegne av relasjonssystemet», sier Anne Rød. «Til sammen gir de et bilde av relasjonssystemets tilstand, behov eller ønsker til enhver tid. Ved å ta et skritt tilbake og flytte fokus fra enkeltindividene til hele relasjonssystemet, vil du få tilgang til ny informasjon på to nivåer: stemmene i relasjonssystemet, uttrykt gjennom individene, og relasjonsenhetens egen stemme.»

Evnen til å lytte til alle stemmene i systemet kaller vi «dypt demokrati».

«Det betyr å få frem bredden av opplevelser og synspunkter som er til stede i et relasjonssystem», skriver Anne i sin bok «Systeminspirert ledelse»[2]. «Ved å lytte til alle stemmene i relasjonssystemet kan teamet høre, se og forstå seg selv bedre. Tenk deg at vi holder opp et imaginært speil og at teamet ser seg selv i speilet. På denne måten synliggjøres mangfoldet i teamet, hva de kan forenes om og hvor de er uenige.»

Ikke marginalisere

«Det er viktig å ikke marginalisere stemmer som er annerledes eller kritiske, men huske på at også de gir viktig informasjon om relasjonssystemets ståsted. Vær heller nysgjerrig på den positive intensjonen bak det de sier. Er de bekymret for valg av retning? Hvorfor? Hva vet de som hele teamet vil ha glede av å vite? Istedenfor å skape fronter og motsetninger, og finne ut hvem som er på lag med hvem, mot hvem, søker systeminspirerte ledere å finne løsninger som hjelper hele teamet fremover.»

– Hvordan ser du i ditt daglige arbeid at digitaliseringen påvirker arbeidslivet?

– Jeg tenker at – som alltid – alle løper i flokk. Plutselig skal man kvitte seg med 20.000 ansatte på grunn av denne «digitaliseringen». Jeg er redd for at man kaster ut barnet med badevannet. Selve ordet digitalisering skaper litt frykt, tror jeg. Som «er jeg ikke digital nok, eller?»

Anne Rød var en av foredragsholderne på ICF Norges årskonferanse den 8. mai. Der viste hun hva dette handler om i praksis. 

God tirsdag.