Digitalisering, taktskifte, nye krav. Farten øker. Det begynner å bli vanskelig, faktisk ganske umulig, å ha full oversikt. Som leder er din utfordring nå å vite når du kan slippe taket og når du skal ta styring.

Du tenker du burde ha full kontroll.

Så forstår du at du har null kontroll.

Ledelse med full null kontroll

Til din trøst: Full kontroll i dagens komplekse arbeidsliv er en utopi. Det er rett og slett ikke lenger mulig.

Konsekvensene kan være tunge å erkjenne for folk som meg, og kanskje deg. Vi liker at ting er supergjennomtenkt og riktig før det settes ut i livet, gjør vi ikke? Vi trenger å ivareta illusjonen om at vi sitter i førersetet. Nå er vi kommet til et punkt hvor vi må gi slipp på behovet for kontroll. Vi må rett og slett hoppe i det før det er for sent.

Jeg kaller en spade en spade, og sier det som det er: jeg er en perfeksjonist. Eller et «meget kvalitetsbevisst menneske», som en konsulentkollega rådet meg til å kalle det. Jeg liker at ting er skikkelig. Godt over gjennomsnittet skikkelig. Noen ganger, eller kanskje til og med ofte, kan det være en bra ting. Folk kan stole på at jeg går grundig til verks.

Men, stadig oftere gjør det at jeg tenker for lenge. Og da går toget uten meg. Noen andre har tenkt den tanken, og gjort noe med det, før jeg var helt ferdig med tenkningen.

Jeg trenger å finne ut når jeg skal hoppe i det før jeg er klar, og når jeg skal stoppe opp og reflektere. Og det er jeg ikke alene om. Jeg er overbevist om at akkurat den fingerspissfølelsen blir en kjernekompetanse i fremtiden.

Kompleksitet og ledelse

Jeg tar en doktorgrad i kompleksitet og ledelse utenfor London, og jeg er en av seks fasilitatorer i strategisk ledelse ved Oxford. Jeg er tilknyttet Oxfords Praxis Forum, som forsker på grensesnittet mellom teori og praksis. Nylig hadde jeg gleden av å fasilitere en gruppe internasjonale toppledere som alle er opptatt av kompleksitet. Jeg begynner selv å få en del tanker om kompleksitet og ledelse, og har lyst til å formidle det. Men så er det bare det at det hele tiden er flere tanker, og ting å finne ut av. Jeg blir liksom aldri helt ferdig. Og så «skal jeg bare» finne ut litt til før jeg begynner å formidle det hele. For da har jeg skikkelig peiling.

Det er helt sikkert noen som kjenner seg igjen her. Både personlig og på vegne av avdelingen, eller kanskje til og med hele bedriften. Vi skal bare analysere litt til. En markedsanalyse til, eller i hvert fall en spørreundersøkelse før vi starter. Eller vi skal bare fikse litt mer på design eller ordne noen «bugs» før vi viser det til kunden. Litt mer info før vi kan ta den beslutningen.

Vi nøler. Vi venter.

Og så er det plutselig for sent. For da er det noen som har hoppet før oss.

Per Fugelli (som fortsatt lever blant oss i tanken) snakket varmt om «nok-punktet». Det gjelder her også. Godt nok til å hoppe. Godt nok til å gi det en sjans. Ikke perfekt. Ennå. Kanskje aldri. Men godt nok.

Design-tenkning og hurtig endring

Design Thinking var på agendaen på Oxford også. Når alt er i forandring, må vi våge å prøve og feile. Kanskje til og med gå «på trynet». Vi må tenke prototyper. «Fail fast and recover quickly.» Vi må våge å lansere noe før det er helt ferdig. Kanskje må vi prøve mange ganger før vi får napp. Og vi må gi slipp på ting som ikke virker lenger, og se fremover.

Hvis du søker på google på «success and failure» og ser på bildene som kommer opp i søket, ser du et veiskilt der «failure» er i den ene retningen og «success» i stikk motsatt retning. Dette må vi legge av oss. Det er helt feil. De peker i samme retning. Suksess går gjennom feil. Og kanskje ganske mange feil.

Jeg har gått «på trynet» noen ganger selv og trenger faktisk å gjøre det oftere. Jeg ble utfordret senest torsdag denne uken av en av mine kloke sparringspartnere. Jeg må våge å stikke frem hodet, før jeg har forsket ferdig på kompleksitet og ledelse. Fordi det kan sette i gang viktige samtaler. Fordi det kan bidra til noe allerede nå. Perfekt blir det aldri. Og det er kanskje like greit.

En felles utfordring for mange ledere er at de nøler når de skal starte, og de nøler når de skal avslutte. Jeg er i hvert fall ikke alene om å ville være på den sikre siden. Det er bare det at den sikre siden ikke er den sikre siden lenger. Tvert imot. Vi må oftere starte før vi er klare – bare hoppe i det og begynne. Og så må vi engasjere oss og følge godt med på responsen og lære. Vi må evne å tilpasse oss. Gi slipp og prøve på nytt. Ikke ta oss selv så høytidelig og våge å ikke være «perfekte».

Så, selv om det sitter bittelitt langt inne hos meg, så får jeg si med Nike; «Just Do It». Eller med Design Thinking; «Fail fast and recover quickly». Og hvis du ser noen «gå på trynet», så er det minste du kan gjøre å rekke ut en hånd og gi vedkommende en god klapp på skulderen for å ha våget å prøve. Mot til å prøve trumfer flaks på første forsøk.

Så gjenstår det å se da, om noen lesere har glede av og engasjerer seg i det jeg har skrevet. Eller om jeg har snublet og skal reise meg, børste av støvet og klappe meg selv på skulderen for å ha gjort en innsats.

To utfordringer til deg som leder og som medarbeider:

• Omfavn fiasko: Skal du «bare»? Hvis du svarer ja, så undersøk hvordan aksepten er for å gjøre feil. Har du som leder gått foran med et godt eksempel og vist at du har tatt feil og overlevt? Hvis svaret er nei, så er det bare å hive seg utpå.
• Hopp i det: Hvis du tenker at alle andre ser ut som de har kontroll, kan jeg love deg at det ikke stemmer. Hvis du tenker at det bare er du som er redd, så tar du feil der også. Definisjonen på mot er ikke å være fryktløs, men å føle frykt og gjøre det likevel. Så hopp i det.

Kanskje vi til og med skal omdefinere «feil» til «ikke rett ennå» .

God tirsdag morgen.

En tidligere versjon av denne artikkelen av gjesteblogger Majken Askeland er tidligere publisert i Ukeavisen Ledelse.