I en gruppe mennesker med lik «rang» er det personen med det mest uttrykksfulle ansiktet som setter tonen.

Det at den som skriker høyest får viljen sin, er ikke bare en myte. I et eksperiment hvor en gruppe mennesker skulle avgjøre hvor store bonusutbetalinger hver enkelt ansatt skulle få ved årsslutt, var oppgaven å fordele en pott penger på de ansatte.

Alle de som var i møtet hadde sine preferanser, enten på egne vegne eller på vegne av ansatte de følte fortjente belønning. De motstridende agendaene skapte spenning, og ved slutten av møtet var folk lite fornøyde med utfallet.

Men i et annet møte med identisk mål, følte alle deltakerne seg fornøyde og glade ved møtets slutt.

De to møtene var deler av en serie simuleringer av forretningsmøter gjort ved Yale University. Ingen av deltakerne visste at en dem var en erfaren skuespiller som hadde et hemmelig oppdrag. Han skulle være konfronterende og aggressiv i noen av gruppene, og hjelpsom og vennlig i andre.

Uansett hvilke følelser han ga uttrykk for, så fulgte gruppen etter. Stemningen skiftet markant avhengig av den toneangivende skuespilleren. Ingen av deltakerne syntes imidlertid å forstå årsaken til stemningsskiftet.

Følelsene som passerer gjennom en gruppe kan endre hele gruppens måte å behandle informasjonen på, og dermed også påvirke beslutningene de tar. Dette peker mot at når man skal ta beslutninger sammen med andre, vil det være nyttig ikke bare å fokusere på hva som sies, men også på de delte følelsene i rommet. Det å kjenne på og sette ord på det «emosjonelle feltet» kan ha en formidabel effekt.

Den som skriker høyest vinner ofte. Men den som ler høyest er en like god kandidat til å få gruppen på sin side.