Et verbalt klapp på skulderen er som gjødsel for sjelen - og sjefen. Selv om jeg motiveres godt av andre ting enn ros må jeg innrømme at et verbalt klapp på skulderen gjør godt. For tro det eller ei, alle trenger ros. Selv sjefer. I mitt forhold til mine sjefer, har jeg sjelden tenkt bevisst at sjefen ikke trenger ros. Men det er på en pussig måte sjelden man tenker at sjefen trenger også ros. På fredag, som svar på min fredagsmail (jeg sender ut en mail hver fredag med stort og smått av informasjon fra uken som har gått) fikk jeg følgende svar fra en av de som jobber hos meg: Hei, Elin! Du er en meget god sjef. Den beste jeg har opplevd. Ønsker deg en strålende helg :) Klem vera Skal si jeg ble glad. Veldig glad. Det fikk meg til å reflektere litt over dette. Hvor lite flink jeg selv er og har vært å gi ros til mine sjefer. Når man vet hvor godt det gjør, så burde man gjøre det oftere. Så min oppfordring og bønn til dere alle er: gi ros. Både til sjefer, ansatte, kolleger, ektefelle, barn, familie og venner. Men lov meg - la det være ekte ros. Ikke falsk overfladisk, men med mening. Uante hyggelige ting kan skje når man gir ros. Har du en hyggelig episode å dele?

Etter diskusjoner med coachen kom hun fram til at hun er «hønemor i ulveklær». Tøff leder med et varmt hjerte, glad i jobben, men også veldig glad i og dedikert for familien.

Det finnes mange oppskrifter på ledelse. Ingen av dem passer alle, mener Elin Ulset Nordseth. Men uansett hvordan du koker sammen ditt lederskap, er det én ingrediens du aldri må droppe.

Valg du tar som leder er på mange måter de samme valgene du tar som privatperson: Sandslott eller marinade?