Det finnes mange oppskrifter på ledelse. Ingen av dem passer alle, mener Elin Ulset Nordseth. Men uansett hvordan du koker sammen ditt lederskap, er det én ingrediens du aldri kan droppe.

Dagens mediebilde med diskusjoner om ansvar og ledelse fikk meg til å reflektere over temaet gode lederegenskaper. Er det slik at det kan finnes noen oppskrift for det? Nei, mener jeg.

Min mening er at svaret er så enkelt som at vi er forskjellige mennesketyper. Ikke minst de vi leder, det noen synes er bra kan andre synes er en dårlig egenskap. Og vi kan nok klare å lære oss noen teknikker, og spille mer eller mindre på noen av våre personlige egenskaper. Men å bli en annen type enn man er – nei det tror jeg ikke vi kan klare over tid. Og vi klarer heller ikke være en person som absolutt alle kan like alt med.

Det bringer meg frem til den egenskapen jeg setter mest pris på, både hos min leder, mine ansatte og i det private liv: Ærlighet.

Jeg misliker – virkelig misliker – mennesker som ikke er ærlige. Det være seg jobb eller privat. Jeg kan ikke tenke meg noe verre enn et menneske som ser deg inn i øynene og lyver.

Jeg kan selvsagt se gjennom fingrene med de små hvite løgnene som vi alle kan komme med, for å beskytte andre menneskers følelser. Altså når det er bedre å ta en liten hvit en enn å si sannheten, og den lille hvite er i hensikt i å gjøre den andre godt. Men i all hovedsak liker jeg ikke løgn.

Åpenhet i kombinasjon med ærlighet. Man trenger nemlig ikke lyve som leder, man har lov å si «det ønsker jeg ikke å kommentere eller si noe om». Det er mye bedre enn å servere en løgn. Som leder sitter man på mengder av informasjon som ikke skal offentliggjøres. Og det er det lov å synliggjøre, også internt i organisasjonen.

Det er liksom noe respektløst over det å lyve. Jeg kjenner iallefall at om noen lyver til meg, ja da respekterer de meg ikke. Er jeg ikke verd nok til at du kan være ærlig mot meg?

Og en ting som er sikkert: lyver du blir du som oftest på et eller annet tidspunkt gjennomskuet. Jeg har hatt et par mennesker i mitt liv som har vært notoriske løgnere. Og de blir tatt på det. Du oppdager sakte men sikkert at dette stemmer ikke med det man har blitt fortalt tidligere.

Jeg husker spesielt en episode godt. Dette var på en tidligere arbeidsplass hvor det var en sak som det var litt uenighet om i organisasjonen, og til dels hadde dette også berørt noen kunder. Jeg skulle ut i et kundemøte, og fikk siste oppdaterte versjon av sjefen før jeg gikk.

Kunden lurte og jeg svarte det sjefen hadde sagt. Så viser det seg altså at sjefen løy for meg for å gjøre seg selv bedre, og kunden hadde fått en annen historie fra en annen leder i vår organisasjon. Selvsagt var det jeg som av kunden ble mistenkeliggjort som, og det er ikke en situasjon som er særlig hyggelig. Oppvasken i etterkant skal jeg spare dere for, men å lyve for å «redde» seg selv er rett og slett ikke greit.

I tillegg har man med ærlighet mulighet til å bygge relasjoner ved å dele ting man ikke trenger å dele.

Et eksempel: For en tid tilbake opplevde jeg privat å slite i ekteskapet og etter den første sårbare perioden valgte jeg å fortelle mine kolleger om dette. Jeg trengte jo strengt tatt ikke gjøre det, men fremfor at mine kolleger i verste fall skulle lure på hva som var galt med sjefen sin valgte jeg å fortelle det som det var. Da opplevde jeg utelukkende positve støtteerklæringer. Og det er jo godt å se at sjefen også har en sårbar side, ikke sant?

Moralen min er: Hvis du ikke kan fortelle sannheten, så dropp å si noe!