Vinteren 2019-2020 gjorde jeg personlig flere viktige veivalg. Jeg skiftet både bo- og arbeidssted, byttet ut livet på fjellet med en tilværelse som øyboer, og gikk fra å være fjellcoach til å bli øy-coach.

Veivalg på egne premisser

Parallelt valgte jeg vekk egen lederfunksjon til fordel for faglige dypdykk, fordi det var akkurat det jeg ønsket.

Styrken i alle disse valgene lå i at de var indre styrt, ut fra en motivasjon knyttet til videre faglig og personlig utvikling.  

Jeg var rett og slett en lykkelig premissleverandør i eget liv. Enn så lenge. Men akkurat i det jeg var i ferd med å finne fotfeste i mitt nye liv, kom nedstengningen av Norge.

Tirdagsgartnerne

Øy-coachens tilstand i mars kan best beskrives som den til en forkultivert, men sårbar spire som så vidt har rukket å bli plantet ut i drivhuset, uten ennå å ha slått rot. Det kan gå bra, men også ikke.

Hell i uhell ble jeg omtrent samtidig kjent med et helt team av kompetente gartnere med hver sine helt spesielle ferdigheter. En gruppe engasjerte mennesker som i dag utgjør kjernen i Tirsdag morgen, satte i gang med å gjødsle og vanne, ga meg rom og lys, og satte ord på styrker og potensial jeg ikke selv var meg bevisst.

Frustrasjoner, bekymringer og lange dager uten oppdrag ble raskt erstattet av et læringsmiljø basert på digitale kaffemøter, kunnskapsdeling, felles undring og gjensidig anerkjennelse. Kall det gjerne en positiv drivhuseffekt.

Mot til å se og bli sett

synger Kari Bremnes i En bar i Tanger.

Min viktigste læring denne våren handler om å være helt fersk i en redaksjonell sammenheng, om å hente mot til å se og bli sett, og til å ta utfordringene som følger med.

For meg dreier ikke dette seg om få lov til å skinne, men om å ta egne ressurser i bruk til et allmennyttig formål, og aktivt bidra med mitt for å gjøre verden til et bedre sted.   

Anerkjenning av egne ressurser

Gjennom å anerkjenne egne ressurser, kan vi hente styrke til å produsere bidrag som tilter verden i en retning vi tror på.

Med den vanskelige kunsten å tåle seg selv, følger også evnen til å utvide eget perspektiv, se og verdsette andre, og ikke minst sette ord på det fine i det vi ser.

Å snu verden på hodet er en uoverkommelig oppgave for de aller fleste.  

Likevel kan vi alle gjøre vårt for å øke antall mennesker som tilter sin del av verden litt hver dag, slik at vi sammen kan skape magi.

Jeg drømmer om en verden der vi alle tror på verdien av egne bidrag, ser og verdsetter andres, og gjennom disse valgene henter mot til å gjøre en forskjell.