I møter med ulike individer på livsreisen, konfronteres man ofte med den buldrende stemmen som roper om rettferdighet og likestilling, et kall som uanstrengt gjenkjenner skjæringspunktet mellom moralsk rett og sosialt ansvar.

Det er i slike øyeblikk at man som leder og mentor får anledning til å observere, interagere med og reflektere over de skjulte kompleksitetene i menneskelig interaksjon og organisasjonsdynamikk. Dette gjelder spesielt når det kommer til å fremme andres karriere og posisjon.

Frykten for å få mindre innflytelse

Min egen erfaring som en mentor og tidligere toppleder har avdekket en særegen paradoksal utfordring: Motstanden mot å løfte andre – ofte fra dem som selv har erfart eller kjemper mot ulikhet og urettferdighet. Kvinners motstand mot å fremme andre kvinner, eller motstand fra ledere av multietnisk bakgrunn mot å styrke sine egne, fremkaller refleksjoner rundt det skjulte terrenget av frykt, konkurranse og kanskje til og med misunnelse som noen ganger trives i ledergrupper.

Hvorfor er det slik at de som taler høyest om rettferdighet og likestilling i noen tilfeller blir de stilleste når det er tid for å ta konkrete skritt for å løfte opp andre? Når vi dykker dypere inn i menneskelig psykologi, blir det tydelig at denne motstanden kan stamme fra frykt. Det er en  frykt for at å løfte en annen, spesielt noen som kan dele liknende bakgrunn eller kjemper en lignende kamp, vil uunngåelig redusere egen plass og innflytelse.

Gjennom samtaler med andre ledere, spesielt de av multietnisk opprinnelse, fremkommer det av og til en ubehagelig sannhet når man stiller dem overfor spørsmålet: «Hvor mange har du bidratt til å løfte opp?» Det kaster en uventet skygge over deres tidligere rop om rettferdighet og kan til tider frembringe en pinlig stillhet. Hvorfor blir det stille? Er det overraskelse, en plutselig selvrealisering, eller kanskje en ubehagelig påminnelse om et ubevisst gap mellom ord og handlinger?

Gapet mellom det å forkynne verdien av inkludering og faktisk implementere den, skaper et landskap der ord blir til tomme ekkoer, uten kraften av handling som kreves for å drive endringer. Å bryte dette mønsteret krever en bevisst innsats for å styrke de rundt seg. Ikke av plikt, men fordi vi virkelig tror at kollektiv suksess oppnås når vi alle stiger sammen.

Forpliktelsen til å hjelpe andre å vokse

Å løfte andre bør ikke oppleves som en trussel mot ens egen posisjon eller karriere. Det bør heller sees som en investering i et mer robust og bærekraftig støttesystem, et nettverk som styrker hele organisasjonens helse. Når vi hjelper andre til å vokse, bygger vi broer og skaper allianser som ikke bare understøtter den enkelte, men som også bygger sterkere, mer motstandsdyktige team og organisasjoner.

Således er veien fremover innsikt, aktiv handling og forpliktelse til kollektiv vekst, noe som overskrider det enkle ropet om rettferdighet og beveger seg mot konkrete handlinger som virkelig gjør en forskjell. Det handler om å omfavne den rolige stemmen som ber om rettferdighet med handlinger som demonstrerer en oppriktig forpliktelse til å hjelpe andre å vokse og trives. Som med alt i livet begynner det minste steget med oss selv!