I dagens norske samfunn er det ikke rom for å være annerledes. Er det Janteloven som ødelegger, eller er det fordi vi er verdensmestre i normer?

Du skal være unik, men likevel lik. Alle skal være unike, men ingen vil være annerledes. På den ene siden snakkes det om viktigheten av å gå egne veier i livet, på den annen side må alle tilpasse seg samfunnets A4-normer og -forventninger.

Les også: Likhetens pris

Det blir som et liv med to motstridende drivkrefter. På den ene side blir man oppfordret til å være en unik, selvstendig og uavhengig person – og på den annen side til å være et avhengig medlem av storsamfunnet med sine normer og krav.

Dagens samfunnsstrukturer er ikke bygd for å få frem verdien av annerledeshet hos hver enkelt av oss.

Du skal ikke skille deg mye ut før du får kommentar som «du er for mye av deg selv» eller «når får du puste da?». Er du litt utenfor samfunnets A4-forventinger, mangler det ikke på karakteristikker på hvordan du er. Du skal ikke fremheve dine suksesser og måloppnåelser.

Du skal være ydmyk og tilpasse deg, ikke være for opptatt og heller ikke ha for mye ledig tid. Du skal trene mye, men ikke for mye.

I det hele tatt er det mye å rette seg etter i hverdagen, alt fra enkle retningslinjer til uoppnåelige krav.

Karrierekvinner og menn i «kvinnejobber»

Det snakkes om at gutter og jenter kan bli hva de vil. På den annen side er det et press for å gå inn i en tradisjonell kjønnsrolle.  Når en kvinne velger det motsatte av hva det som er «tradisjonelt» for en kvinne å velge, eller ønsker å satse på karrieren og sette familie på vent, kommer ofte og fort spørsmål som gjerne er personlige og også mistenkeliggjørende. «Savner du ikke mann og barn i livet? Skal du ikke roe deg ned og stifte familie snart?»

For meg personlig (Walaa) startet ikke livet mitt i Norge. Jeg har vokst opp med mange forventninger til hvem jeg skal være, hva jeg bør studere og senere jobbe som, og hva slags liv jeg skal lage for meg selv. Min barnelærdom er å jobbe hardt og skape et liv for meg selv.

Forventningsbruddet

Da jeg som innvandrer kom til Norge i godt voksen alder, ventet jeg ikke på at mulighetene skulle komme til meg. Jeg skapte dem selv, hele tiden med bevisstheten om at jeg måtte prestere dobbelt så mye som en norskfødt kollega for å komme like langt. Det ble rett og slett et maraton i utholdenhet.

Fra første dag har jeg krevd min plass i samfunnet og jobbet for å integrere hele Norge blant mine nærmeste. Jeg lærte norsk på tre måneder, bygde et solid nettverk, var en av deltakerne i NHOs Global Future talentprogram, tok en master og nå nylig en doktorgrad innen innvandrerhelse på Universitetet i Oslo.

Dette bruddet med forventninger har selvsagt kostet, men det er verdt prisen.

Feminine mannsroller

Også menn har kjønnsroller de forventes å gå inn i. Som mann skal du ha god lønn, være lenge på jobb og forsørge familien din. Menn som velger et mer «feminint» yrke eller velger å være hjemmeværende familiefar, vil nok møte reaksjoner fra både venner og bekjente og må ofte forsvare sine valg. «Har du ingen ambisjoner i livet? Du som var så flink. Skal du la deg bli forsørget av din kone?»

Heldigvis har likestillingsarbeidet kommet langt, men det finnes fortsatt mange som undres over å se menn i utradisjonelle jobber. 

Å være for mye

• «Det er rett og slett litt for mye av deg»
• «Hei, du må dempe deg litt, du snakker for høyt»
• «Du er så følsom, du må ikke føle så mye»
• «Du må ikke ha så høye forventninger»
• «Du må roe ned, du må ikke trene så mye»
• «Du vet, Rom ble ikke bygd på en dag, slapp av»
• «Tror du skal tone ned litt den klesstilen der»
• «Hvordan i alle dager får du til å balansere alt dette?»

Høres dette kjent ut? Mest sannsynlig har du tilsvarende eksempler der du selv har blitt fortalt at du rett og slett er «for mye!». Hva om dette sa mye mer om folket som leverer meldingene, enn om deg? Hva om du kunne tro på noe annerledes og virkelig omfavne deg og din personlighet slik som du er?

Hva kan du gjøre neste gang noen sier «du er for mye»?

For mye for hvem?

Mange tror at på seg selv kjenner man andre. Det stemmer selvsagt ikke. På seg selv kjenner man ingen andre enn seg selv. Det viktigste spørsmålet du kan stille deg selv om du noen gang har fått beskjeden «du er for mye!», er dette: «For mye for hvem?»

Hvilken kontekst gis beskjeden i, hvem gis den av? Kommer den fra noen som selv har lært av janteloven at du helst skal stå med lua i hånden og være takknemlig for at du i det hele tatt har en lue?

Er det noen som har «kjøpt» svarteper med at «de selv er for mye»? Er det noen som personlig føler seg truet av din inntreden i et felleskap, og derfor reagerer så sterkt at de må «tråkke» andre ned?

Anne Grete Preus sier det så godt: «Det er alltid noen som må krympe andres liv, for å kjenne seg store nok i sitt eget perspektiv»

Poenget: Hvis noen sier du er «for mye» har de ofte undertrykt sitt rette «jeg» og projiserer nå den samme negative og uønskede egenskapen over på deg.

Dette sier langt mer om den personen sier dette til deg, og hva han eller hun mener er akseptabelt eller uakseptabelt for seg selv, enn det sier noe om deg som person.