«Forsker: Selvfølgelig tager vi følelserne med på job. Vi er jo mennesker» var overskriften i en artikkel i et dansk nettmagasin for noen år siden.

Det mest oppsiktsvekkende med tittelen er vel kanskje at det måtte en forsker til for å finne det ut.

Artikkelen tar for seg temaer som er blitt stadig mer stuerene å snakke om i arbeidslivet. Skam. Sårbarhet. Skyldfølelse.

Å si det usigelige

Følelser, ikke rasjonalitet, har alltid vært våre viktigste drivkrefter. Men det var ikke alltid så greit å snakke om det. Ikke før skammens globale hærfører Brenee Brown mobiliserte stemmer over hele planeten til å si det usigelige. 

Det er viktig og riktig. Følelser driver verden videre, men følelser driver også arbeidstakere ut i sykefravær. Som med trollet som sprekker når solen skinner på det, kan også mange problemer fordunste ved at man setter ord på det. 

Nettmøte tirsdag 22. mars: Litt klokere om sårbarhet og følelser

Pendelen har svingt bort fra de testosterondrevne lederne og over mot de oxytocin-drevne. 

Og det er helt åpenbart et lederansvar å slippe følelsene – egne og medarbeideres – inn i arbeidshverdagen. 

Det har mange forstått.

Trodde vi. 

«Never hesitate»

I det siste har jeg vekslet mellom å se blodbad i våre naboland i «Vikings» på Netflix og blodbad i våre naboland i nyhetene.

I serien om vikingene, med Ragnar Lodbrok og hans mange sønner, er lederskap et spørsmål om raske og brutale beslutninger.

«Never hesitate» er rådet som gjentas gang etter gang, som regel med en øks eller et sverd på lærlingens strupe. 

Hadde jeg vært ledercoach der og spurt «hva følte du da?» etterfulgt av noen åpne, utforskende spørsmål for å utforske sårbarhet, ville jeg i beste fall ikke fått honoraret mitt, i verste fall gått hodeløs inn i Valhall.

Lederskap utgått på dato

Nå, mer enn tusen år senere, i en verden vi trodde var blitt mer sivilisert og mindre krigersk, tar testosteronet hevn. 

Det som nå skjer i Ukraina skjer under et lederskap vi en stund trodde var i ferd med å gå ut på dato.

En lederstil som springer ut av behovet for å kappe land, markere revir, sparke inn skallen til motstanderne og skremme og true sine følgere til lojalitet.

Er det gamle menns siste desperate alfahann-utspill? Eller er Putins og andre sinte gamle gubbers raseri tegn på at empati, omsorg, ømhet, skam og sårbarhet vil skyves ut i tabu-land igjen?

Jeg håper virkelig ikke det. Vår sivilisasjon står på randen av en ny tidsalder, men vi må over noen barrierer på vei dit. Greier vi det ikke står vi i fare for å utslette oss selv.

Et hjerte bak Kremls murer

Hva kan vi gjøre?

Vi kan starte i det små.

La oss ta vare på sårbarheten og de vanskelige følelsene på arbeidsplassene våre og i våre private liv. De arenaene er åkrene hvor nye måter å leve sammen på kan vokse frem og spre seg til andre områder. 

Kanskje til og med en dag snike seg inn i et hjerte bak Kremls murer.

God tirsdag.

Nettmøte tirsdag 22.03 kl 15.00: Litt klokere om sårbarhet og følelser

Flere følelser:

• Sårbarhet handler ikke om tårer
• Hvem skal hjelpe den sterke?
• Skal profitt være intensjonen, må hele mennesket være med
• Lederutvikling virker. Ikke
• God ledelse baserer seg både på følelser og fakta
• The truth behind testosterone: why men risk it all
• Selvfølgelig tar vi følelserne med på job. Vi er jo mennesker