Noen ganger er livet brutalt, og vi møter motgang langt ut over det vi hadde sett for oss å kunne mestre. Når vi er på tur ned og kjenner på alt fra sinne til sorg, skuffelse og motløshet, kan andres velmente visdomsord provosere mer enn de er til hjelp.

When life gives you lemons, make lemonade

Selv når vi blir skikkelig dårlig behandlet eller får verden i hodet, har vi fra vi var små lært at misunnelse, hevngjerrighet, forakt og smålighet er følelser vi bør skamme oss over, og helst fortrenge før de når overflaten. 

Brå smerte setter oss i kontakt med følelser vi ikke visste vi hadde, og noen av disse er vi ikke særlig stolte av heller.

Selv om vi misliker oss selv når det skjer, vil disse følelsene gå på selvstyr langt bak i hodet et sted, sammen med resten av det rikholdige følelsesspekteret vårt.  Summen av følelser, gode og dårlige, er en sentral del av det å være menneske.

Det får vi ikke gjort noe med.

Det vi til en viss grad kan styre, er hvordan vi gir utløp for de følelsene vi til enhver tid kjenner på, og hvor stor plass vi tillater dem å få. 

Samtidig blir vi påvirket av alvorlighetsgraden i de hendelsene som har satt følelsene i sving, og kan bli satt grundig ut av kurs. Da er krise en faktisk tilstand.

Det siste vi trenger i denne fasen, er velmente råd om at vi ikke bør føle som vi gjør, eller sitat av typen «When life gives you lemons, make lemonade.» Spar dem, de kommer til nytte senere, når vi har kommet i gang med sorteringsjobben.

Veilederens rolle

En viktig veilederrolle når det virkelig brenner, er å lytte med empati, og romme det som kommer, uten å korrigere eller styre samtalen i en annen retning. Følelsene er reelle for den det gjelder, selv om de ikke alltid kommer ut like konstruktivt.

Vi tar rett og slett rollen som søppelbøtte, i visshet om at det å få tømt seg, er den første av flere tilstander den andre må gjennomleve, før hun eller han kan gå videre til neste fase.

Det er ingen grunn til bekymring for denne tømmefasen, ikke før vi opplever at han eller hun går «i heng», og blir værende på samme sted uten å bevege seg videre. Da kan bitterheten lurer rundt neste sving, og den er ikke bra for noen.

Virginia Satir – som egenterapi

I møte med mennesker i krise, deler jeg ofte styrken jeg finner i Virginia Satirs 5 friheter.

Den første friheten handler om å se ting som de er, ikke som de var, burde vært eller kan bli, eller om erkjennelsen av at dette er en alvorlig situasjon: Her er jeg, og dette er faktisk skikkelig kjipt. Jeg så det ikke komme, og vet ikke hva jeg skal gjøre nå.

Den andre handler om friheten å føle det du føler, ikke det du burde føle: Jeg er sint, skuffet, lei meg, såret eller opplever det som skjer, utrolig urettferdig.  Først når vi erkjenner følelsene våre, er vi i posisjon til å styre hvordan vi gir utløp for dem.

Friheten til å tenke og si det du tenker og føler, i stedet for det du burde tenke og si, handler om ærlighet: Slik har jeg det nå. Jeg vet det ikke er et godt sted å være, men jeg er ikke klar for å gå videre. Ikke enda, men det kommer.

Den fjerde friheten handler om å melde behov, friheten til å be om det du ønsker, og ikke vente for å se om du får det: Det jeg trenger nå, er tid, og rom til å omstille eget hode. Jeg trenger ikke tips og råd, men respekt for at jeg må få gå min egen veg.

Mye av den motstanden vi kjenner på når andre utsetter oss for brå endringer, er knyttet til at vi kjenner det livet vi har, men vet lite om alternativene. Den femte friheten handler om å tørre å ta sjanser på egne vegne: Kanskje er det noe positivt i dette likevel, hvis jeg før å utforske de mulighetene som kommer i kjølvannet av krisen? Kanskje kan jeg mer enn jeg tror? Hva er det verste som kan skje?