Bitterhet som livsstil

tirsdag 8. januar 2013 @ 05:55

Vi er født med evnen til å sanse og ta til oss alle de fire smaksopplevelsene salt, surt, søtt og bittert. Selv er jeg glad i det bitre, enten i form av en gammel dansk eller et glass grapefruktjuice. Det gir en deilig motvekt til de mer runde, veltilpassede smakene jeg har rikelig tilgang på i hverdagen.
Av Hedvig Rognerud

Jeg innrømmer gjerne at det er kontrasten jeg søker, og at et liv uten bittersøte opplevelser kan bli flatt, det kan til og med oppleves litt emment.

Samtidig møter jeg mennesker som har latt det bitre ta overhånd, og som lar seg styre av sin egen bitterhet rettet mot opplevelser,  syndebukker eller livet selv. De har opplevd kjipe ting, og har valgt å ta med seg disse opplevelsene videre, hegne om dem og aktivt dyrke og foredle dem.

Disse menneskene har gjort bitterhet om til en livsstil – en sykdom som forsurer både eget og andres liv.

Det fatale tidspunktet

I en tidligere jobb hadde vi ”leder til leie” som et av konseptene våre. Jeg ble hyret inn for å erstatte en daglig leder der styret hadde avviklet arbeidsforholdet, samtidig som jeg skulle bistå i rekrutteringen av en ny.  Jeg traff den avtroppende lederen noen ganger i en overgangsfase. Alle samtalene med denne mannen hadde ett likhetstrekk: han gikk tilbake til dato og klokkeslett da styret hadde fattet dette for ham fatale vedtaket.

Hans personlige klokke hadde sluttet å gå denne dagen, og han kom seg ikke videre i sitt liv.

Dette var første gang jeg begynte å tenke at bitterhet er en sykdom på linje med andre, godkjente diagnoser, og at den i likhet med kreft kan spise opp et menneske innenfra.

Bremseklosser

På de fleste arbeidsplasser jeg har vært innom, i hvert fall de av en viss størrelse, har jeg hatt enkelte kolleger som har gått på jobb iført bremseklosser. De motsetter seg forandring, de husker urett som er begått mot dem bedre enn en elefant, og de kan fortelle nøyaktig når det ubehagelige skjedde og hvem som gjorde hva.

De husker urett som er begått mot dem bedre enn en elefant, og de kan fortelle nøyaktig når det ubehagelige skjedde og hvem som gjorde hva

Fordi jeg er nysgjerrig av natur, begynner spørsmålene å kverne i hodet mitt: Hva feiler det dette urverket? Hva skal til av olje og reparasjoner for å få det i gang igjen? Mer ansvar? Mindre ansvar? Tydelige rammer? Speiling? Intervensjon? Profesjonell hjelp? Eller rett og slett positiv bekreftelse av typen ”Jeg ser deg”?

Did it see you, babe?

I den britiske komedien Cold Comfort Farm styres en bondegård med hard hånd fra bestemor på loftet, og hun begrunner kravet om hensyn til hennes person med en dårlig opplevelse hun hadde i barndommen. I saw something nasty in the woodshed!  Forbannelsen brytes i det en gjest som ikke aksepterer disse reglene, stiller motspørsmålet: ”But did it see you, babe?” 

Realitetsorientering kan noen ganger være eneste og riktige medisin.  For er vi bevisst hvilken side av oss selv vi viser fram når vi selvsentrert kretser rundt den samme opplevelsen år etter år uten å tillate verden rundt oss å gå videre?

Fremblikk som medisin

Noen år etter opplevelsen med lederen jeg fortalte om, skulle jeg hjelpe datteren min med ei litteraturoppgave på videregående. Vi kom over et intervju med Per Petterson, der han fortalte at han og broren hadde vært sentrale i støttegruppen etter Scandinavian Star ulykken. De mistet flere familiemedlemmer i brannen der.

Begge to brøt ut av gruppen på det stadiet da de var klare for å trekke opp igjen sine egne personlige urverk og gå videre, samtidig som de opplevde at gruppedynamikken ikke lenger virket stimulerende på den framdriften de ønsket. Å flytte oppmerksomheten og blikket framover var deres medisin mot bitterhet.

Faser

Livet består av surt, søtt, salt og bittert. Noen ganger opplever vi situasjoner vi aller helst ville vært foruten, og som kan være utrolig vanskelige å takle. Sorg, gråt, sinne, fortvilelse og tilbaketrekning er helt naturlige reaksjoner, og de kommer gjerne i ulike faser.

Bitterheten klorer seg først fast hvis vi blir stående i en av disse fasene og ikke kommer oss videre.

Mennesker som har mistet, trenger noen ganger å minnes på det de har. Ved å slippe bitterheten inn, risikerer de å gi avkall på de ressursene som fortsatt er tilgjengelige i livet, enten fordi de ikke gir disse ressursene oppmerksomhet, eller fordi omgivelsene mister tålmodigheten.

Mennesker som har mistet, trenger noen ganger å minnes på det de har

Det er lov å spørre

Derfor, hvis vi opplever at mennesker rundt oss går i heng på denne måten, tenker jeg at vi alle har et medansvar i forhold til  å hjelpe dem å lirke urverket i gang igjen. Selv om det er viktig å respektere andres smerte og ikke ta rollen som bedreviter, er det lov å stille kontrollspørsmål, og det er lov å påpeke konsekvensene av det vi ser og hører.

På den måten kan vi både bidra til å forhindre enda et tilfelle av den folkesykdommen som bitterhet er, og samtidig redusere utslippet av negativ energi i vårt eget nærmiljø.