Det er få ting som gir meg en så uggen følelse i dialog med andre, som når noen besvarer et spørsmål med at det kan de prøve å få til.

Responsen får nye spørsmål til å tårne seg opp i hodet mitt. Har de sagt ja? Eller har de tatt forbehold? Og hvor mye vil de egentlig forsøke? Sist, men ikke minst: Hvordan finner jeg svar på det jeg lurer på her, slik at jeg blir trygg på hva jeg har å forholde meg til?

Kompassnål

Etterhvert har jeg lært meg at den beste kompassnålen jeg kan navigere etter, er de erfaringene jeg selv har med samme person fra tidligere. Pleier han eller hun å levere? Er dette med å prøve bare et munnhell, en dårlig språkvane og omskrivning av «Ja det kan jeg godt!»?  Eller bør jeg allerede nå sørge for en plan B?

Jeg er ingen hyppig bruker av sykehustjenester, men situasjonen ville at jeg ble innlagt for et inngrep for noen år siden. Før operasjonen fikk jeg besøk på rommet av en sykepleier og en student. De presenterte seg, og sykepleieren spurte høflig på studentens vegne om hun fikk lov til å prøve å sette kanyle på meg.

Bilder i hodet

Jeg fikk straks bilder i hodet av ei nål på retningsløs og smertefull leting etter blodåre, og takket naturlig nok nei. 

– Men, sa jeg og snudde meg direkte til studenten, – det er helt greit hvis du kutter ut prøve-ordet og bare setter kanylen.

Studenten selv ble tydelig stresset av denne vanskelige pasienten, og var i ferd med å trekke seg ut av hele situasjonen, så jeg gjentok helt rolig: – Jeg vil gjerne at det er du som setter kanylen, men fokuset ditt må være på å gjøre det, ikke bare på å prøve.

Budskapet gikk inn. Hun smilte lettet, før hun satte kanylen akkurat slik hun skulle, uten et eneste lite feilskjær.  Da vi utvekslet blikk etterpå, visste jeg at vi forsto hverandre, og at opplevelsen vi nettopp hadde delt, ga et godt sluttresultat for oss begge to.

Stjeler kraft

Språk er makt. Ordet «prøve» stjeler kraft fra intensjonsord som «kan» og «vil». En av coach-lærerne mine illustrerte dette med å slippe en penn foran føttene til en medstudent, for så å spørre: – Kan du prøve å plukke den opp?

Han som ble spurt, satte etterpå ord på at det kjentes atskillig lengre ned til gulvet nå, enn om han bare var bedt om å plukke opp pennen. 

Hyppig bruk av forbehold er ikke sunt. De skaper utrygghet i relasjoner, legger lokk på framdrift og flytter fokus vekk fra oppgaver vi fint er i stand til å løse.

Vær bevisst ditt eget ordvalg

Jeg vil ikke gå så langt som å si at vi bør radere «prøve»-ordet vekk fra det norske språk. Vi kommer langt hvis vi reduserer bruken til situasjoner der det er en reell fare for at vi ikke får til, eller ikke rekker, fordi vi er avhengig av andre mennesker eller ytre faktorer som vær og føre. «Jeg skal prøve å komme, men tar forbehold om at jeg har fått bilen tilbake fra verksted til da.» 

Hjemmelekse