«Er dere ikke glade for å se meg?» Dette var åpningsreplikken jeg fikk beskjed om å øve på da jeg som 29-åring oppsøkte det lokale teaterlaget der jeg bodde, fordi jeg innså at jeg, på en måte eller en annen, var nødt til å komme meg over sceneskrekken som lammet meg hvis jeg i jobbsammenheng måtte snakke til forsamlinger.
Ikke bare skulle rollefiguren min rope ut disse ordene som alene filleristet alt det min oppdragelse hadde lært meg om å være høflig og ikke stikke meg fram, men utbruddet skulle framføres ekstatisk og helt ytterst på scenekanten mens jeg slo armene ut mot publikum.
Ut av komfortsonen
Armene ja. Hvor hadde jeg dem egentlig? Med albuene trygt og hardt presset inn mot kroppen ga jeg motvillig underarmene en liten, og svært begrenset radius å bevege seg på, men der sa det også bom stopp. Jeg kom ikke lenger. Ikke på vilkår. Selv om jeg prøvde. Mange ganger.
Blikket jeg fikk fra regissøren etter en serie mislykkede forsøk, var lett å lese, hun var ikke glad. Dette var det jeg så, eller valgte å se, i øynene hennes: «Hva gjør jeg med den dama? Hun kommer til å ødelegge hele stykket! Hvordan kan jeg bli kvitt henne?»
Gode hjelpere
Redningen kom i form av min mannlige skuespillermotpart, tydelig blikkontakt, en sterk hånd på hver skulder, og ordene: «Hedvig: Dette klarer vi sammen. Du og jeg.» De neste ukene lærte jeg to viktige ting om denne mannen:
1. Han var tålmodig.
2. Han var målrettet.
Jeg klarer ikke huske når den fysiske låsningen endelig slapp taket, og armene brettet seg ut i sin naturlige lengde og litt til, men det som fortsatt står tindrende klart for meg, skjedde i garderoben etter en premiere som ble belønnet med stående applaus:
En strålende fornøyd regissør kom stormene inn døra, peilet seg inn mot meg, ga meg en god klem og utbrøt: «Du klarte det! Du klarte det! Det hadde jeg aldri trodd!!»
Kontrafobisk atferd
Alle mennesker er redde. For noe. Men hva dette noe er, varierer fra menneske til menneske. Å oppsøke det vi er reddest for, har et navn i terapeutenes verden. Det kalles kontrafobisk atferd og finnes i mange grader, fra selvdestruktive handlinger til aktiv oppsøkende risikovilje i hverdagen.
Et klassisk eksempel på en slik type atferd, er Ronja Røverdatter som har fått beskjed om å passe seg for Helvetesgapet. I hennes hode er det bare ett sted hun kan gjøre dette, og det er der hvor Helvetesgapet er. Ellers får hun jo ikke til å passe seg for det.
Ronjas proaktive tilnærming til Helvetesgapet holdt på å ende riktig galt, men ble også starten på et nytt vennskap og et vakkert eventyr.
Min reise startet da jeg meldte meg inn i teaterlaget.
Noen skuespiller har jeg aldri blitt, men jeg har lært noe viktig: Bortenfor redd er det et nytt landskap, med farger, opplevelser og relasjoner jeg ikke ville vært foruten.