En av mange læringsarenaer jeg hadde som ung kvinne, var handleturer med mor. Vi koste oss med å lete, prøve og diskutere. Noen ganger fant jeg nydelige antrekk på stativet, men som ble helt feil når jeg fikk dem på.
Enten det var snitt eller farge, foran speilet ble det åpenbart at disse klærne var ment for noen andre enn meg. Da hengte hun dem fint tilbake på plass med kommentaren: «Innse når et funn ikke er et funn for deg».
Slik sparte hun meg for kjøp vi begge visste ville bli hengende ubrukt i skapet.
Voksenlivet har lært meg at mors refleksjon har overføringsverdi til flere områder. Roller og personer som kan virke attraktive ved første øyekast, og gjerne ei god stund til, kan være nettopp et slikt funn vi på sikt verken har behov for eller godt av.
Litt slik som teksten på en plakat jeg nylig leste: «I married Mr. Right. I just didn’t know his first name was Always.»
Drømmekandidaten?
Jeg har arbeidet en god del med rekruttering de siste årene, både som leder og rådgiver. Min erfaring er at enkelte, meritterte søkere utløser et helt spørsmålbatteri i hjernen til den som går gjennom kandidatbunken.
De første spørsmålene som dukker opp, er gjerne av typen «starstruck»:
- Wow! Kan dette stemme? Søker HUN denne jobben?
- Se på den CV-en, dette er virkelig kompetanse vi trenger!
- Men hvorfor søker hun? Og hva har vi å tilby som hun vil kunne akseptere?
Når den første overraskelsen har lagt seg, dreier prosessene i eget hode seg fra åpen beundring a la familieselskapet i Notting Hill (der Hugh Grant inviterer Julia Roberts med til lillesøsterens fødselsdag), og i retning mer kritiske spørsmål:
- Hm. Dette var rart. Hva er det jeg ikke fanger opp her?
- Er det virkelig denne type spisskompetanse vi trenger? Var ikke vi ute etter noen som kan jobbe bredere?
- Hva vet vi om hennes evne til å samhandle med andre? Kan det være at hun er mest vant til å skinne alene?
- Hvorfor er hun i bevegelse fra det som utenfra kan se ut som drømmejobben?
Søkeren i dette tilfellet er helt åpenbart et funn. Men for hvem?
En leder jeg kjenner, formulerte tankene sine på denne måten i sluttspurten av en rekrutteringsprosess: «Nå har vi enten skutt gullfuglen, eller skaffet oss et gedigent problem.»
Sololøper eller lagspiller?
Da jeg selv var leder i et rådgivningsselskap, dukket det med jevne mellomrom opp velmente tips fra andre, om mulige kandidater å invitere inn i folden. Flere av disse hadde lokal eller regional stjernestatus på et mer eller mindre smalt område.
Parallelt jobbet vi internt med å forsterke en etablert vi-kultur basert på åpenhet, tillit og en gjennomgående forpliktelse til å hjelpe hverandre opp og fram.
I avveiningen mellom en stjerneselger og sololøper på den ene siden, og sårbarheten i et miljø hvis noen skinner så kraftig at andre kommer i skyggen på den andre, valgte jeg flere ganger å lytte til min mors ord fra tenårene:
Innse når et funn ikke er et funn for deg.