En artikkel jeg leste grep meg. Den handlet om livet etter selvmordet, for de som blir igjen. Historiene, beskrivelsene av samtalene og livet til de etterlatte, var ekte og gripende. 

Etter å ha lest artikkelen, sendte jeg en mail til journalisten.

Artikkelen hadde rørt ved meg, og jeg syns han som førte den i pennen fortjente å høre det.

I mailen skrev jeg blant annet:

«Dette er skrivekunst og journalistikk av høy klasse. […] Historien ga meg tårer i øynene. Artikkelen er nær, sår og inderlig uten at den blir påtrengende og klisjépreget. En vanskelig balansegang. Takk.»

Neste arbeidsdag svarte han, og jeg kunne se at han ble glad for tilbakemeldingen:

«Hei! Tusen takk – dette var en veldig hyggelig tilbakemelding. Ikke minst fordi du anerkjenner det som har vært en vanskelig øvelse – å finne rett balansegang. Det er jo om å gjøre å vekke følelser hos leseren, men ikke vippe over og bli sentimental og klisjépreget. Så igjen: Tusen takk. :-)»

Selvfølge

Som lesere tar vi ofte godt journalistisk håndverk som en selvfølge, og vi er ofte mer opptatt av å rakke ned på mediene enn å sette pris på dem. Det er lett å glemme at bak enhver historie som fortelles sitter det en forteller, et menneske av kjøtt og blod. Noen av dem sludrer seg gjennom jobben, andre legger hjerte og sjel inn i hver eneste artikkel de skriver.

At det de sender ut i verden har en effekt, rører ved noen, skaper endring, det betyr noe. Det fortjener de å få vite.

Journalister, butikkmedarbeidere, toppledere og traineer, alle har vi noe felles: vi vil gjerne bli sett. Og mer enn å bli sett: vi vil gjerne bli fortalt hva den andre ser.

De fleste av oss er rimelig gode til å rose, men ikke så flinke til å legge den ekstra svetten det koster å også anerkjenne jobben.

Mer enn «bra jobba»

Ekte anerkjennelse er ikke bare et klapp på skulderen og et «bra jobba». Det handler også om å se og uttrykke at du ser hva det har krevd av mottakeren av anerkjennelsen.

Forskjellen er stor for den som tar imot, og kan i en arbeidshverdag være det som skiller mellom motivasjon og desperasjon.

Så øv deg på å anerkjenne, og start gjerne med en komplett fremmed som gjennom sine handlinger i det offentlige rom har rørt ved noe i deg.

God tirsdag.

Oppslagsfoto: «Peek» Pixabay/Nittyma