Ord har ulik tyngde. Et av de sterkeste, mest skjebnetunge ordene i det norske språket er «makt». For mange er det ladet med negative assosiasjoner. 

Det foregår for tiden en maktkamp i spaltene til Dagens Næringsliv. Den ble utløst av samfunnsøkonomen Eric Nævdal, som har lest en bok om ledelse og blitt opprørt over at den identifiserer makt som noe man bør tilstrebe å få dersom man er leder.

Nævdal skrev en kronikk og sendte til Dagens Næringsliv.

åpner med følgende kraftsalve:

«Ledelsesfaget har en betydelig rolle i det offentlige Norge. Dette er bekymringsfullt siden deler av faget fremstår som hersketeknikker av et slag som andre steder i samfunnet ville vært uakseptabelt og i rendyrket form medført en diagnose.»

Dermed er tonen satt.

Kronikken fortsetter med flere henvisninger til Linda Lais bok «Makt og påvirkningskraft». Nævdal oppsummerer blant annet at «man lærer hvordan man skal smigre optimalt og få jobbrelaterte fordeler. Man lærer å gjøre folk medgjørlige og bryte ned motstand mot påvirkning. […] Den røde tråden er at man skal gjøre det som gagner en selv.»

Makt er ikke et akademisk påfunn. Makt og spill om makt er faktorer som er rundt oss hele tiden, like allestedsnærværende som luft. Det er et spill som inkluderer alle, enten vi er brikker i andres spill eller hersker over egne spillebrett. At lærebøker for ledere beskriver maktspillets finurligheter burde ikke sjokkere noen.

Så er det kanskje måten det beskrives på som opprører. Smisking og manipulering er ikke positivt ladete ord og plasseres sjelden i samme skuff som etikk, moral og samfunnsansvar — kvaliteter vi forventer av våre ledere.

På den annen side er det noe befriende ved de som ikke pakker dette følsomme temaet inn i vage, positive vendinger, men tar bladet fra munnen og sier det som det er.

Jeg har ikke lest Linda Lais bok, men jeg tipper hun er ganske direkte, men med en undertone av gode intensjoner.

Det finnes bøker som er direkte og ærlige uten å insistere på at det er godt ment.

Den mest kyniske maktboka som er utgitt siden Machiavellis «Fyrsten» («The Prince») er antagelig Robert Greenes «48 Laws of Power».

Det er en bok som hos meg vekket motstridende følelser: fascinasjon blandet med indignasjon.

Forfatteren er ekstremt kunnskapsrik og har skrevet en pragmatisk, ikke-dømmende, sjokkerende ærlig håndbok for manipulasjon og bedrag.

De ulike prinsippene settes inn i en relevant, ofte historisk kontekst, og du får tips til hvilke situasjoner den enkelte lov er anvendelig i, og hvor du for all del må la være å bruke den.

Den underliggende holdningen er at du kan like det eller mislike det, men sånn er det på denne planeten. Makta rår, og den som vet hvordan hun skaffer seg makt er den som ligger best an.

Og om vi ikke snakker høyt om det, så bruker vi disse lovene i større eller mindre grad hele tiden, alle sammen.

Ser du etter er det lett å se Greenes kynisk formulert lovverk anvendt i vår egen hverdag. Jeg har plukket ut noen av lovene (godt bistått av en god oppsummering på bloggen Deconstructing Excellence) og lett etter eksempler på anvendelse av dem i dagens nyhetsbilde. Her er noen av mine refleksjoner og funn:

Lov nr. 1: Ikke skinn sterkere enn din mester

• Fra boka: Du skal alltid få de som står over deg til å føle seg bedre enn deg. Hold dine egne ferdigheter og talenter skjult, selv om du godt vet at du er bedre enn din leder. Få ham til å fremstå som briljant. Først når han viser svakhetstegn og maktbasen svinner (som den alltid gjør, før eller siden) skal du slå til og konsolidere din egen makt.
• Fra virkeligheten: Denne loven er vanskelig å vise til konkrete hendelser fordi gjennomføringen skjer gradvis og over lang tid, men hvis man går Trond Giske-saken fra snart et år tilbake nærmere etter i sømmene, tipper jeg vi vil finne mange likhetstrekk.

Lov nr. 3: Skjul dine intensjoner

• Fra boka: Hold folk i mørket ved aldri å avsløre hensikten med dine handlinger. Lag røyktepper, led folk ned de gale veiene, slik at når de endelig forstår hva du egentlig vil, er det for sent.
• Fra virkeligheten: Husker du Per Sandberg-saken fra i sommer? Røykteppe, ja. Men det hele var kanskje litt klønete gjennomført? For hva var egenlig intensjonen? Kanskje den ikke er avslørt ennå.

Lov nr. 6: Søk oppmerksomhet for enhver pris

• Fra boka: Du dømmes etter hvordan omverdenen ser deg, er du usynlig teller du ikke. Stå frem, gjør deg selv til en magnet for oppmerksomhet slik at du fremstår større, mer fargerik, mer mystisk enn den grå og kjedelige massen.
• Fra virkeligheten: Trenger jeg å si mer enn Donald Trump? Han har forstått det gamle ordtaket «elsk meg, eller hat meg, men ikke vær likegyldig», og valgt «hat meg» som sin default. Ingen får mer oppmerksomhet enn han, også i norsk presse.

Lov nr. 7: La andre gjøre jobben, ta æren selv

• Fra boka: Bruk andres visdom, kunnskap og fotarbeid for å styrke dine egen sak. Ikke bare vil det spare deg verdifull tid og energi, det vil også gi deg en gudeliknende aura av effektivitet og hurtighet. Til slutt vil dine hjelpere forsvinne i glemselens hav, mens du selv vil bli husket. Aldri gjør selv det du kan få andre til å gjøre for deg.
• Fra virkeligheten: Mange, men ikke alle, har hatt ledere eller kolleger som praktiserer denne loven. Men det holder også å delta på en hvilken som helst konferanse, lytt til et hvilket som helst foredrag, og dykke ned i emnet når du kommer hjem. Du vil med noen få unntak oppdage at det meste vedkommende sa bygger på arbeid gjort av andre, og bare har fått en fin glasur av særegenhet fra foredragsholderen. Og det er helt greit hvis det gjøres på en redelig måte. Det er inkrementell innovasjon.

Lov nr. 20: Ikke velg side

• Fra boka: Bare idioter tar standpunkt for den ene eller den andre. Ikke forplikt deg til noen andre enn deg selv. Ved å opprettholde din uavhengighet får du makt over andre, og kan spille folk opp mot hverandre og støtte deg.
• Fra virkeligheten: Dette er vel mye av politikkens innerste vesen, men bør åpenbart utøves med eleganse og fingerspissfølelse. Knut Arild Hareide og Kristelig folkeparti har ikke helt hatt den fingerspissfølelsen. Det sendte partiet ut på en mer enn 40 uker lang ørkenvandring, og ennå er ikke det lovede land i sikte.

Lov nr. 27: Skap en kult rundt deg selv

• Fra boka: Spill på folks behov for tilhørighet. De har et overveldende behov for å tro på noe. Bli fokuspunktet for dette begjæret ved å tilby dem en sak, en ny tro å leve opp til. Snakk i vage, men løfterike vendinger. I fraværet av organiserte religioner vil trossystem du skaper rundt deg selv gi deg ubegripelig makt.
• Fra virkeligheten: «Persondyrkelsen av Kinas president har nådd kokepunktet. Når Xi Jinping tirsdag møter kong Harald i Beijing, er det som den mektigste kinesiske lederen siden Mao Zedong.» (Aftenposten 15.10.18)

Makt er et middel, et verktøy som kan brukes til å bygge opp eller rive ned. Men verktøyet er ikke ondt i seg selv. Du trenger makt for å få ting gjort. Enten du er leder eller medarbeider. Men som leder må du ha makt om du skal oppnå noe. Makt til å skape endring, inspirere, motivere og til og med å instruere.

Du kan velge om du vil lære maktspillet, gripe den når du trenger den, og bruke den til å gjøre det som er viktig for deg. Du kan også velge å leve et «rent» liv, ubesudlet av makt og begjær.

Og i maktesløshet.

God tirsdag.

PS. Har du eksempler på maktspill i det offentlige rom og hvordan de passer med lovene til Robert Greene? Du er hjertelig velkommen til å dele i kommentarfeltet helt nederst på siden. 

PS2. Og du … del gjerne denne artikkelen i dine sosiale medier også. 

Kilder og inspirasjon

Maktdebatten i Dagens Næringsliv (krever abonnement):

01.10.18 – Eric Nævdal: Ledelse som manipulasjon – sosialøkonomen går til kraftig angrep på ledelsesfaget slik det læres bort blant annet på Norges Handelshøyskole (NHH), og slik Linda Lai beskriver det i en av sine bøker.

02.10.18 – Tor W. Andreassen: Ledelse som påvirkning – NHH-professoren tar til motmæle mot Nævdal og forsvarer sin BI-kollega: «Lai fraråder hersketeknikker, men anbefaler påvirkningsteknikker. Dette stiller Econa seg hundre prosent bak», skriver professoren, som også er leder av Econas fagutvalg.
02.10.18 – Linda Lai: Vår tids Machiavelli – Enda en professor, nå den av Nævdal angrepne professor Lai fra BI, som bruker en kjent hersketeknikk allerede i første setning, nemlig å tillegge motparten synspunkter vedkommende ikke har uttrykt:  «Jeg er blitt utpekt til vår tids Machiavelli», skriver hun. Men Nævdal skrev aldri det. Tvertimot, for en uke senere, nemlig den …

09.10.18 – er Nævdal tilbake, nå med tittelen Ledelse og manipulasjon del 2. Der skriver han at han ikke har utpekt Lai til vår tids Machiavelli, det er nemlig to andre professorer ved BI som fortjener den betegnelsen.

 14.10.18 – Tom Karp: Kritikken av ledelsesfaget – Høyskolen Kristianias professor Karp (som for øvrig inspirerte ukebrevet «Til meg selv») fastslår at Nævdal leser ledelseslitteratur som fanden leser bibelen, men innrømmer at han er inne på noe: «Ser vi på hva som nå og da utøves av ledelse både i politikk og næringsliv både hjemme og ute, er Nævdal utvilsomt inne på noe. Men han slår inn åpne dører og scorer lettvinte poeng», skriver Karp.

Og sånn går nå dagene.

Andre inspirasjonskilder:

• Robert Greene: The 48 Laws of Power
• Deconstructing Excellence: The 48 Laws of Power Summary