Nylig oppstod en dissonans i forholdet til en god venn. Det var ubehagelig og frustrerende, spesielt fordi jeg vet det kunne vært unngått hvis jeg levde som jeg lærer. Her er fire spørsmål jeg vet kan redde verden, men som jeg stadig glemmer å stille.
Det handlet om uuttalte forventninger fra min side. Jeg forventet noe, han tenkte annerledes, og jeg ble irritert over at han ikke gjorde som jeg hadde tenkt.
Som jeg hadde tenkt.
Ikke som jeg hadde sagt.
Mønsteret er kjent, om ikke så kjært. Det gjentar seg ofte, og ikke minst på hjemmebane, der helst med motsatt fortegn. Min kjære har tenkt en god del ting om hva jeg burde gjøre, men har ikke nødvendigvis uttrykt det særlig tydelig. Det burde jo være unødvendig, ikke sant? Jeg burde jo skjønt hva hun tenkte?
Hun har rett, og hun har feil: For vi kan stort sett gjette med stor grad av presisjon hva som rører seg hos våre medmennesker, hvis vi bare tar oss tid.
Og: vi lever i en stadig mer ufokusert verden hvor vi ikke alltid kan regne med at våre medmennesker er tilstedeværende nok til å lese tanker.
Da får avsender selv et ansvar for å tydeliggjøre forventningene.
Et av de viktigste verktøyene jeg fikk gjennom min trening som team-coach er det som kalles å «designe partnerskapsalliansen» (DPA). Det er relasjonenes egen «Swiss Knife», både hva gjelder anvendelighet, fleksibilitet og tendensen til å ligge innerst i en skuff når det gjelder.
En DPA kan hentes fram i alle sammenhenger hvor det kan være ulike forventninger mellom de involverte, det være seg om man skal på kino eller diskutere våpenhvile i Midt-Østen.
Den består grunnleggende sett i å snakke seg gjennom fire enkle, men likevel dypt grunnleggende spørsmål.
- Hva er den høye og lave drømmen for det som ligger foran oss?
- Hva slags samarbeidsklima skal vi skape?
- Hva vil det kreve av hver enkelt av oss?
- Hva gjør vi når det blir tøft?
Da jeg begynte i ny jobb i HR Norge i juni, gikk jeg sammen med min nærmeste kollega gjennom de fleste av disse spørsmålene. Jeg fortalte henne at min «høye drøm» er knyttet til det store og viktige påvirkningspotensialet som ligger i denne organisasjonen, og at den lave er at drømmene skal drukne i den daglige tralten. Hun fortalte meg om hvor viktig tillit, åpenhet, ærlighet og humor er for et godt samarbeidsklima. Vi snakket om hva dette vil kreve av oss, og hva vi er villige til å forplikte oss til for å skape og ivareta et godt klima, og vi var enige om at når det blir tøft, skal det være rom for usminket sannhet, uten at det er personlig. Vi knesatte et ufravikelig bud: Sutring er forbudt.
Vi skrev det hele ned, og la det på et delt og levende dokument på Google Docs som vi begge har tilgang til.
Det er et dokument fullt av tilsynelatende selvfølgeligheter og banaliteter, men det at det er debattert og avtalt før vi ordentlig går i gang med samarbeidet er like fullt et solid forsvarsverk mot fremtidig trøbbel og vonde følelser.
Det er fire enkle, men sterke spørsmål.
Ta de med deg denne Tirsdag morgen.
God tirsdag.