Jeg har lenge vært fascinert av hjernen, – av hvordan den virker, og viktigere: hvordan vi kan få den til å virke enda bedre.

I en serie dokumentarer ser David Attenborough på flokkmentalitet. Fascinerende filming viser hvordan alle slags rovdyr jakter på en gigantisk sildestim i havet utenfor østkysten av Afrika. Millioner, kanskje milliarder av sild, beveger seg som én hyperfleksibel og lynrask kropp.

Andre programmer viser hvordan fugler, ulver, bøfler, elefanter, bier, maur organiserer seg i intrikate samfunn hvor individet er underordnet helheten og helheten er i stand til å gjøre mer enn noen av individene alene.

Disse flokkene fremstår som én organisme, en kropp med en egen vilje og evne til å handle som går langt utenpå de enkelte flokkmedlemmene.

Det mest imponerende dyret

Det paradoksale, som de færreste reflekterer over, er hvilket avansert samspill mellom individer som skal til for å lage et slikt TV-program.

Det gjøres av det mest imponerende flokkdyret av dem alle: mennesket.

Mennesket er det eneste dyret som er i stand til å organisere individer som ikke kjenner hverandre, kanskje aldri har sett hverandre, kanskje ikke liker hverandre, om store, kompliserte prosjekter.

Teamet som står bak kameraene og formidler Attenboroughs fascinerende innblikk i dyreverdenen er en representant for den mest sofistikerte superorganismen på planeten.

Bare tenk på hva slags samspill som krevdes for å lage dokumentaren. For ikke å snakke om å lage utstyret de brukte. Eller konstruere flyet som brakte dem dit. Eller lage kontrollsystemene for flytrafikk som sikret en trygg reise. Eller bygge byen de fløy ut fra. Eller … ja, du ser hvor dette går hen.

Hjernen er nøkkelen

Og nøkkelen til dette har vi i våre sosiale hjerner.

Som dyreart er vi overlegne alle andre dyrearter når det gjelder å samarbeide. Våre hjerner er skapt for samarbeid, de er skapt for å spille på lag. De er programmert inn med avanserte strategier for overlevelse knyttet til å søke mot venner og vende seg mot eller bort fra fiender.

Våre hjerner er statussøkende prognosemaskiner på jakt etter harmoni og tilhørighet, forutsigbarhet og trygghet.

Og frihet.

Ensomme hjerner visner. Sosialt stimulerte hjerner blomstrer.

Forståelsen av våre hjerner er ennå mangelfull og til dels preget av gamle myter, som at hjernen utviklet seg fra en reptilhjerne som fremdeles er der, at vi bare bruker 10 prosent av hjernen, at vi vet hva som gjør oss lykkelige, at vi er enten dominert av en logisk venstre eller en kreativ høyre hjernehalvdel, eller at menn er fra Mars og kvinner fra Venus.

Kurs i hjernetrening

I fjor høst og vinter ble jeg invitert til å være med på et kurs i hjernetrening designet og ledet av Lori Shook. Det ga meg noen gode tankemodeller for hvordan jeg skal ta kontroll over hva min versjon av universets mest avanserte innretning kan lære om opprettelse og vedlikehold av gode relasjoner.

I vår inviterte hun meg til å delta på den første kohorten for å trene fasilitatorer for det samme kurskonseptet. Det heter «Rewired to Relate».

Fra min hjerne til din

I høst og i vinter skal jeg gjennom tilt.work kjøre den første piloten på norsk for dette kurset. Hvis du er interessert i å høre mer og kanskje være med, send meg et svar på dette ukebrevet, så følger jeg deg opp.

Du kan følge utviklingen av kurskonseptet via denne siden, og på vårt Litt klokere-møte i ettermiddag er hjernen og relasjoner også temaet.

Håper vi ses.

God tirsdag.