En lørdag kveld gikk jeg meg en kveldstur i Drammen og observerte folk og fe. Skyggen av kveldssolen kastet sitt siste lys over byen, og jeg kunne se trekkfuglene som samlet seg, forberedt på sin lange reise sørover. Menneskene derimot, trakk i motsatt retning – mot byens livlige spisesteder og koselige hjemmefester med gode venner.
Mens jeg fortsatte min vandring, ble jeg påminnet et gammelt ordtak: «klær skaper folk». Dette enkle utsagnet, som ved første øyekast henviser til menneskets behov for å kle seg, kan også tolkes som en dypere refleksjon over samfunn og kultur. Gjennom klærne våre prøver vi å fortelle hvem vi er og hva vi står for, og hvilken kultur vi tilhører.
Er vi fanget i en uniformitet?
I vår tid er individualisme høyt verdsatt. Det sies at vi bør være sanne mot oss selv, finne vår egen stemme, og uttrykke vårt unike jeg gjennom klær og stil. Men det som slo meg i kveld, var hvor likt alle egentlig var kledd, til tross for denne oppfordringen til individualitet.
Jeg møtte grupper av eldre damer, alle kledd i lyse skjorter, beige underdeler og matchende vesker. Videre kom jeg over unge jenter i hvite topper og jeans, alle med tilsvarende joggesko. Guttene på sin side virket som om de alle hadde avtalt å ha på seg svarte joggebukser. Det var nesten som om alle fulgte en uskreven kleskode.
Denne observasjonen førte til en dypere refleksjon. Har vår streben etter å være unike gjort at vi ironisk nok har endt opp som en homogen masse? Er vi, i vårt ønske om å passe inn, blitt fanget i en slags uniformitet?
Ønsket om å høre til
Jeg begynte å undre meg over hvilke krefter som former motetrender. Er det sosiale medier som dikterer hva vi skal ha på oss? Er det kjendiser? Eller ligger det et dypere, grunnleggende ønske om å høre til, som driver oss mot disse likhetene?
Kanskje «klær skaper folk» ikke bare handler om stoff og stil, men også om menneskelige behov, samspill og kultur. Dette var ikke bare en spasertur gjennom Drammen, men også en reise inn i de dypere lagene av samfunnet vårt. En påminnelse om å reflektere over valgene vi tar, og å stille oss selv spørsmålet: Følger vi virkelig vår egen sti, eller lar vi oss drive med av strømmen? Kanskje er vi ikke så individualistiske som vi tror og kanskje ligner vi mer på trekkfuglene enn hva vi liker å tro … de som instinktivt samles og følger en bestemt rute, styrt av naturens rytme og skjulte signaler.
Som jeg fortsatte min tur, kunne jeg ikke hjelpe for å føle en viss melankoli. Selv i byens summende liv og lys var det en uuttalt lengsel etter autentisitet og ekte selvuttrykk. Det er mulig at den moderne verden, med sin konstante tilkobling og uendelige valg, har gjort det vanskeligere for oss å skille oss ut, å finne vår egen vei. Ironien er at jo mer vi prøver å være annerledes, jo mer kan vi ende opp som en del av mengden.
Ekte individualitet kommer fra innsiden
Men kanskje dette ikke nødvendigvis er en dårlig ting. Kanskje det er en skjult skjønnhet i dette kollektive samspillet, en påminnelse om at vi alle er koblet sammen på en eller annen måte. Likhetene vi ser kan være et resultat av menneskers behov for tilhørighet, et ønske om å være en del av et større fellesskap. På samme måte som trekkfuglene følger de samme rutene år etter år, kan vi også finne trøst i kjente mønstre og felles erfaringer.
Men i en tid hvor det er så mye fokus på individuell frihet og selvuttrykk, er det viktig å huske at ekte individualitet ikke nødvendigvis kommer fra det ytre, fra klærne vi bærer eller måten vi styler håret vårt på. Ekte individualitet kommer fra innsiden, fra våre tanker, våre verdier, og våre valg. Og kanskje, i denne moderne tidsalder, er det nettopp det vi bør streve etter: ikke bare å kle oss annerledes, men å tenke annerledes, å handle annerledes, og å være modige nok til å følge våre egne stier, uavhengig av hvor de måtte lede.
Så mens jeg avsluttet min kveldsvandring i Drammen, følte jeg meg både opplyst og utfordret. Opplyst av de dypere innsiktene jeg hadde fått, og utfordret til å virkelig reflektere over hvem jeg er og hva jeg står for. I stedet for å følge strømmen, kan vi kanskje lære av trekkfuglene, og finne vår egen retning, vår egen rute, styrt av våre indre kompasser og dypere overbevisninger.