Topplederes og topp-politikeres evne til å kaste andre foran bussen i et desperat forsøk på politisk overlevelse er bemerkelsesverdig og forteller oss noe om menneskets grunnleggende overlevelsesinstinkt. Denne refleksjonen er inspirert av den pågående krisen som omslutter Høyre og deres nåværende krisestrategi, med Sindre Finnes som sentralt offer på alteret av politisk opportunisme.

Høyres krisestrategi har vært å plassere all skyld på Sindre Finnes. Dette reflekterer en dyp kynisme og kan ved første øyekast virke som en strategisk nødvendighet. Erna Solberg, som tidligere var hyllet som “Erna er stjerna”, har blitt en mulig belastning for partiet på grunn av kontroversene rundt hennes ektemann. Høyres posisjon ser ut til å være at ved å ofre Finnes, kan partiet bevare tilliten til Solberg. Men dette reiser spørsmålet: er det moralsk riktig å ofre en persons omdømme, selv om det er for et større gode?

Personlig er jeg av den oppfatningen at partiet, og spesielt Ernas rådgivere, har gjort en taktisk feilvurdering. Dersom Solberg hadde lagt seg flat og innrømmet feilvurderinger helgen før valget, ville kanskje offentlighetens reaksjon vært mer forsonende. Isteden har forsøkene på å skjule og vri seg unna gitt grobunn for mistenkeliggjøring og ytterligere mistillit.

Karakterdrap som krisestrategi

Det er også interessant å observere hvordan offentlighetens oppfatning påvirker beslutningstakernes handlinger. Høyres ledelse har formodentlig antatt at ved å fokusere skylden på Finnes, vil offentlighetens misnøye vike. Men i realiteten kan en slik handling skade partiet enda mer, ved å fremstå som maktbesatt og lite lojal mot egne medlemmer.

Å utføre et karakterdrap på sin egen ektefelle, spesielt uten at det er juridisk og strafferettslig fastslått at det har skjedd noe ulovlig, er dypt foruroligende. Det peker mot et desperasjonstrekk fra et parti som føler seg presset inn i ett hjørne.

Men vi må klart skille mellom hva Erna er skyldig i og hva som faktisk er hennes politiske ansvar. Selv om hennes mann skal ha ført henne bak lyset, bærer hun likevel et politisk ansvar. Dette er en viktig komponent i enhver krisestrategi for en tidligere statsminister.

Som landets tidligere statsminister, det nest øverste folkevalgte organ i Norge etter Stortingspresidenten, er hun forventet å ha kontroll, ikke bare over sitt eget arbeid, men også over sine nærmeste omgivelser. Det forventes at en tidligere statsminister tar det politiske ansvaret uavhengig av hvorvidt hun personlig var klar over ektemannens handlinger. Det å fraskrive seg dette ansvaret, som vi nå ser, kan være et alvorlig feiltrinn som risikerer tilliten til både partiet og nasjonen.

Syndebukkmentalitet og krisestrategi

Parallelt med dette ser vi lignende syndebukkmentalitet i næringslivet. Toppledere, eller prosjektansvarlige, er altfor ofte villige til å ofre enkeltpersoner for å redde sitt eget skinn og skjule sin manglende kompetanse og egne feil. Ved å finne en syndebukk, føler de at de kan gå videre, fri fra ansvar. Det er som om å peke fingeren bort fra seg selv automatisk renser egen samvittighet. Men, slike kortsiktige handlinger har en tendens til å komme tilbake og hjemsøke organisasjonen, da de skaper en kultur av mistillit, redsel og usikkerhet. En kultur hvor medarbeidere frykter å ta initiativ eller dele dårlige nyheter, fordi de frykter å bli neste syndebukk.

Det mange mennesker glemmer er at når du peker finger mot andre mennesker, så peker faktisk tre fingrer tilbake på deg selv. Denne gamle visdommen er et kraftfullt symbol på ansvar og selvinnsikt, og den bør tas i betraktning når man utarbeider en krisestrategi, enten det er i politikken eller i næringslivet.

Før vi raskt kaster skygge over andre, bør vi ta et øyeblikk for å reflektere over vår egen rolle i situasjonen og våre egne feil. Det er en oppfordring til selvransakelse, til å tenke og reflektere over i stillhet. Gjennom dette kan vi oppnå en dypere forståelse av vår plass i verden og vår rolle i de komplekse nettverkene av menneskelige relasjoner og beslutninger.