Det er lokalvalg til helgen. Politikere frir til velgere. Klima og natur er en del av frieriet, og noen partier er også opptatt av næringslivets kår. Men hva med der de to områdene krysser? Hva tenker partiene om å tilrettelegge, regulere, stimulere og inspirere til at det blir enklere for næringslivet å bidra til å dempe eller reversere skadene – skade som ikke minst næringslivet og industrien, gjennom tiår på tiår i forrige århundre, har påført fellesskapet.

Bli med på «Litt klokere om bærekraftig arbeidsliv og valget»

Ikke så mye, er jeg redd. Mitt inntrykk er at de politiske partiene er redde for å ta i klimapolitikken. Og i et land hvor 24 prosent av befolkningen er klimafornektere, er det kanskje en smart «markedstilpasning».

Men politisk mot kan vi ikke kalle det.

Så la oss lete etter politisk mot.

Mobilisering

La oss lete etter partiprogrammer som uten omsvøp tar ansvar og stiller næringsliv, offentlig sektor og organisasjonslivet til ansvar. La oss lete etter partiprogrammer som mobiliserer oss til innsats.

Jeg har tidligere reflektert over paradokset at næringslivet på mange måter er pådrivere for klimatiltak, mens politikerne lusker stille i bakgrunnen, redd for å provosere klimafornekterne.

En rekke virksomheter har opprettet egne stillinger for å sikre at selskapet opptrer på en ansvarlig måte også hva gjelder bærekraft. Store og små organisasjoner, både på arbeidsgiver- og arbeidstakersiden, er opptatt av dette. Og overnasjonalt sitter EU som en pådriver av dimensjoner.

Folk i jobb er også folk

Noe – kanskje det meste – av energien næringslivet legger i dette kan skyldes nettopp EU og deres reguleringer rettet mot å nå bærekraftsmålene. Men jeg har også følelsen av at hypotesen om at de som jobber i næringslivet også er mennesker som frykter for sin egen og sine barns fremtid, og som derfor trekker sine virksomheter i en retning som er god for oss alle.

Folk som jobber er også folk.

I dette paradokset, hvor de demokratisk valgte politikerne viker unna, mens de eiervalgte lederne i næringslivet tar grep, finner vi kanskje også en av de største utfordringene i vår tid: demokratiets problem. En av de største truslene mot demokratiet er populisme (ikke tråkk klimafornekterne på tærne) og ekstremisme, polarisering og hatretorikk, i stor grad fremvokst som følge av «silofiseringen» sosiale medier sørger for.

Partiprogrammene

Så hva sier partiprogrammene om hvordan politikerne kan bidra til å gjøre næringslivet til en bedre versjon av seg selv?

• Høyre sier at «Verdiskapningen skal opp, utslippene ned». De er ganske konkrete på hva de vil på bærekraftsområdet, men ser ikke noe av dette fra næringslivets perspektiv.
• Venstre heier på småbedriftene, vil fjerne unødvendige regler og byråkrati, og sier også at «det må lønne seg å satse på miljøvennlig teknologi og enkelt å investere i nye bedrifter». Mer konkrete er de ikke på klima og miljø, slik partiprogrammet fremstår.
• Arbeiderpartiet gir velgerne tre løfter: at alle skal ha et trygt arbeid, det andre at velferdsstaten skal styrkes, det tredje at klimamålene skal nås. Noen kan mene at det er feil rekkefølge, og at målene kanskje står i motstrid til hverandre. Hva gjelder klima og næringsliv, er 3-4 punkter nederst på listen relatert til næringslivet, og de er ganske diffuse.
• Sosialistisk venstreparti (SV) har en plan: «Et rettferdig grønt skifte – en grønn ny deal» som «skal kutte utslipp, bygge opp nye grønne næringer, dele godene og redusere forskjellene i samfunnet, på folkets premisser».
• Senterpartiet har først og fremst fokus på distriktspolitikk, men har en liste over klimatiltak rettet mot næringslivet.
• Fremskrittspartiet er nok mer opptatt av å tilfredsstille klimafornekterne enn å overbevise sine velgere om at det er viktig å jobbe med klima, miljø og næringsliv.
• Kristelig folkeparti mener det haster å få på plass et grønt skifte. Det har de rett i, men forøvrig er det mye bla-bla på nettsiden deres.
• Miljøpartiet de grønne er det eneste partiet som har miljø som første prioritet, og de har et eget kapittel i partiprogrammet som heter «En framtidsretta og modig næringspolitikk».

Politisk mot

Selv tenker jeg mot er et stikkord i politikk. Politisk mot til å ta standpunkter som ikke nødvendigvis er populære, men rette i et langsiktig perspektiv.

Generelt, etter å ha skummet partiprogrammene, er det imidlertid lite i dem som handler om å tilrettelegge, støtte, stimulere, motivere og inspirere næringslivet til å ta sin del av ansvaret. Men det er mange som vil bruke reguleringer for å få det til.

Og det er kanskje greit.

Litt klokere?

Jeg inviterer til en samtale om dette temaet i vårt «Litt klokere»-møte tirsdag 5. september kl 15.00.

God tirsdag.