Norsk næringsliv blir stadig mer internasjonalt. Er vi blitt mindre «Ola Pottit» og mer internasjonale når vi møter andre kulturer? «Tja», sier Frode Hvaring, tidligere HR-direktør i den europeiske kringkastingsorganisasjonen EBU, fra sitt utsiktspunkt i Génève.

Norge er et av verdens mest homogene land. Det har sine fordeler når man driver business i Norge. En person fra Finnmark og en fra Rogaland har stort sett samme kulturelle referanseramme og trenger ikke streve veldig for å finne tonen.

Så enkelt er det ikke de fleste andre steder. — Ta Italia for eksempel, sier Frode Hvaring. — Der er det enorme kulturelle forskjeller mellom nord og sør.

Skjerpet intelligens

Så når enkle, homogene nordmenn skal ut i verden og selge smarte, norske produkter og løsninger bør de skjerpe sin kulturelle intelligens før de setter seg på flyet.

– Det er ingen grunn til regne med at de syv milliarder som ikke er en del av norsk kultur skal adoptere den med en gang de ser den og oppdager hvor «overlegen» den er, sier Frode.

Frode Hvaring var inntil ganske nylig Global Head of HR i EBU — den Europeiske kringkastingsunionen, for de fleste kanskje sterkest assosiert med Eurovision Song Contest.

PhD i CQ

Nå er han med-gründer og partner i selskapet Newind, basert i Geneve og Singapore. Blant de temaene han er opptatt av der er mangfold og kulturell intelligens. Han er faktisk så opptatt av dette at han nå tar en doktorgrad på kulturell intelligens, eller CQ.

Han mener at kulturell intelligens er en i Norge ofte undervurdert kompetanse når man velger ut folkene som skal representere virksomheten der ute. Jo høyere CQ, jo mer effektivt kommer man fra høflighetsfraser til business.

– Det handler ikke om filantropi, sier han. – Vi snakker ikke om velmenende Kardemomme By-løsninger, men effektivitet, ressurser og kamp om markedsandeler. Hvis man ikke er effektiv i omgangen med andre kulturer – på hjemmebane så vel som i utlandet – taper man terreng.

Interkulturelle vinnere

Han beskriver interkulturelle vinnerselskap som virksomheter som kan skikk og bruk og lover og regler på det nye stedet; som vet hva slags maktdistanse som gjelder; som vet hvem som er rollemodellene i samfunnet, industrien eller virksomheten; som vet når de skal tale og når de skal tie.

– Er norske selskap gode nok?

– Noen er gode, andre er ikke like gode. Telenor er ganske flinke i utlandet, har jeg inntrykk av. De er jo også et av få norske selskap som er til stede «overalt», og de har ansatte fra hele verden.

– Det er interessant å sammenligne for eksempel med Sveits. Landene er omtrent like store, de er begge utenfor EU, men Sveits har en mye, mye sterkere synlighet på den globale arenaen enn Norge. Hvorfor det? Jeg tror det også har med interkulturell kompetanse å gjøre.

Godt utgangspunkt

Han mener at norske virksomheter har et godt utgangspunkt.

– Norge er et godt likt land, sier han. – Vi har masse goodwill. Vi skryter, men ikke på samme måte som svenskene. Svenskene sier «in Sweden we do it like this». Nordmenn sier bare «you see, I come from Norway».

— Svenskene er kjent for Ikea og andre internasjonale giganter. Hva Norge er kjent for? Da jeg var i Tel Aviv nylig kom det en dame bort til meg. Hun hadde vært tilknyttet Norge gjennom jobber i olje og gass i et års tid. Nå trakk hun meg til side, og sa:

– Frode, kom nå setter vi oss ned her og snakker litt om Janteloven.

Originalt publisert på HR Norges nettsider i forkant av HR Forum 2017. Republisert etter avtale.