Mandag kveld et sted i Oslo.
19:12
— Har du gjort leksene dine?
— Nei, jeg skal gjøre det. Skal bare spille ferdig dette spillet.
19:59
— Kan du pusse tennene mine, pappa?
— Ja, jeg kommer. Skal bare gjøre ferdig det jeg holder på med her i PC’en. Ta på deg nattkjolen imens, du.
20:22
— Pappa, jeg får ikke sove. Tenker bare på den jernkroken til Ridder Kato.
— Ikke tenk på det, tenk på Antiparos i stedet. Jeg kommer snart inn til deg, jeg skal bare sende denne eposten.
20:39
— Det kunne trengs litt støvsuging her i dag. Kan du gjøre det?
— Nei, det må bli i morgen. Må jobbe litt. Skal bare skrive artikkel til Tirsdag morgen.
21:05
— Hvordan går det med artikkelen?
— Jeg har ikke begynt ennå. Skulle bare lese nyhetene, og oppdaget at det har skjedd et væpnet ran på Sagene. Det var derfor helikopteret hang der i ettermiddag.
22:15
— Snart ferdig med artikkelen?
— Ja. Vel, nei. Jeg har akkurat begynt. Skulle bare sjekke eposten.
22:38
John Lennon sa at «livet er det som skjer med deg mens du er opptatt med å legge andre planer».
I dag kunne han sagt at «livet er det som skjer med deg mens du skal bare sjekke mailen og oppdatere Facebook, Twitter og LinkedIn».
Vi er mer eller mindre kollektivt rammet av elektronisk distraksjon. Vi er blitt elektronmisbrukere som skjelvende utsetter livet til innboksen er tømt.
Skal bare-syndromet.
Problemet med elektronisk misbruk er at det er vanskelig å slutte helt. Vi er i større eller mindre grad avhengig av elektroner for det daglige brød.
Det er som med luften vi puster, vannet vi drikker og maten vi spiser. Blir det for lite blir man død og fattig, blir det for mye blir man svimmel, kvalm, fet og skilt.
Det er en delikat balansegang.
23:06
Jeg trenger en coach.
Coachen ville spurt: «Er det slik du vil ha det?»
Jeg ville svart nei.
«Hvordan vil du ha det?»
«Kreativt, vedvarende fokus, tilstedeværelse, tilgjengelighet for mine nærmeste, tid til viktige ting», ville jeg svart, og gratulert meg selv med overraskende kloke ord.
«Hva skal til for at du skal få det slik du vil ha det?»
Jeg ville blitt litt blank i blikket. Det ville tikket inn en SMS, og like etter plinget inn en ny epost.
Med en kraftanstrengelse ville jeg latt begge deler ligge, og svart:
«Noe drastisk.»
«Skal vi brainstorme litt», spør coachen. «Vi kommer opp med forslag etter tur. Ingen forslag er for dumme. Sorteringen tar vi til slutt.»
«OK», ville jeg svart, med en begeistret liten angst i brystet.
«Du kunne skru av mobilen ved leggetid», ville coachen sagt.
Ingen knalltøff start. Dette kunne jeg greie.
«Jeg kunne si opp bredbåndet», ville jeg sagt, og syntes jeg var skikkelig flink.
«Du kunne kjøpe en skrivemaskin», ville coachen kontret.
«Jeg kunne bøye meg over do med en iPhone i brystlomma», skulle jeg grøsset.
Det har jeg prøvd før.
23:44
Slik skulle samtalen bølget fram og tilbake til vi hadde lagt ned Facebook og stengt internett. Til slutt skulle vi sittet igjen med tre konkrete tiltak jeg skulle trene på inntil vi møtes igjen:
- Bevisste handlinger: Aldri åpne PC’en eller ta opp mobiltelefonen på måfå, men alltid ha tenkt gjennom hva jeg skal bruke den til når jeg tar den frem.
- Disiplinere eposten: Den skal kun leses to ganger i døgnet, og hastemailere skal oppfordres til å ringe i stedet.
- Elektronisk ramadan: Søndag er elektronisk mini-ramadan. Ingen elektronikk mellom soloppgang og solnedgang, telefonsamtaler med familie og venner unntatt.
Dette skulle jeg gjort.
«Når vil du gjøre det, og hvordan vet jeg at det er gjort?», skulle coachen spurt.»
«Da skal du bare abonnere på Tirsdag Morgen», skulle jeg svart.
00:01
God tirsdag.
Tirsdag Morgen skal bare skrives av Paal Leveraas, unntatt når han ikke skal det. Ukebrevet skal bare sendes ut hver tirsdag morgen, unntatt når det ikke gjør det. Du skal bare abonnere på oppdateringer her.
Bakgrunn
Dette ukebrevet ble originalt publisert på Tirsdag morgen den 16. november 2010, og republisert den 26. september 2017.
Jeg skulle skrive noe smart om tidstyver, prioritering og alle de gode forsettene jeg har om organisering av hverdagen når jeg fra 1. oktober er min egen arbeidsgiver igjen. Så kom jeg på at det har jeg gjort før. Og siden jeg må prioritere denne kritiske perioden godt og fordi svært lite viser seg å ha endret seg siden 2010 (bortsett fra at nå pusser hun tennene selv og snapper mer enn hun leser Ridder Kato) fant jeg frem denne eviggrønne reprisen.