Det er egentlig bare tre av de ti budene som folk flest kan enes om:

1. Du skal ikke stjele.
2. Du skal ikke slå i hjel.
3. Du skal ikke snakke usant om din neste.

I dagens forståelse betyr det at vi ikke skal stjele, utøve vold eller lyve. Bjørnar Moxnes fikk tydelig erfare hva folk mener om butikktyveri, selv om summen ikke var enorm. Vold oppfattes heller ikke som særlig sivilisert, og da står vi igjen med folkesporten «løgn». To undersøkelser i nyere tid viser at folk flest lyver 1-2 ganger om dagen. Slike undersøkelser er naturligvis vanskelige å gjennomføre, da det er fare for at de spurte lyver 🙂

Utfordringen: Aldri å lyve

En venn av meg sa for mange år siden at han aldri løy. Kanskje var det en løgn, men jeg valgte å tro på ham. Han sa at det dreide seg mye om vaner, og at han måtte leve et ærlig liv for å unngå ubehageligheten ved å måtte være ærlig på ting han helst ville lyve om. Jeg ble fascinert av tanken og har tenkt mye på det siden.

På en hyttetur med gutta for drøyt et år siden utfordret jeg dem til å kjøre et forsøksprosjekt: Aldri lyve på et år. Ikke så mye som en hvit løgn. 

To av oss tok utfordringen. Vi måtte lage noen kjøreregler for prosjektet før vi startet:

• Ærligheten hadde ikke tilbakevirkende kraft. Løgner før oppstartsdatoen kunne med andre ord opprettholdes. 
• Vi kunne nekte å svare på spørsmål som var relatert til vår egen personlige sfære
• Vi trengte heller ikke å være ærlige på ting som det var unormalt å uttale seg om og som kunne såre. 

Med andre ord noen tilpasninger som var nødvendige for å ha fokus på det som var viktig og ikke alt annet som kunne undergrave en realistisk gjennomføring.

Slik gikk det

La meg starte med konklusjonen: Jeg har løyet det siste året. Noen ganger har jeg glemt meg, og andre ganger har jeg omgått sannheten på en måte som teknisk sett bare kan sies å ikke kalles løgn. Likevel er fortsettelsen på konklusjonen positiv. Jeg har innarbeidet en vane om å ikke lyve. Det faller seg helt naturlig å fortelle sannheten. Hvorfor det har blitt slik, skal jeg komme tilbake til. Dersom snittet fra undersøkelsen nevnt over er korrekt, er min løgnfrekvens uansett ikke i nærheten av så høy.

Innvendingene jeg har fått på dette prosjektet er hovedsakelig at løgner ikke kan sammenlignes direkte. De må vektes opp mot alvorlighet. Har du vært utro og lyver om det, er det selvsagt ikke på linje med å si at grunnen til at du kom for sent var kø som egentlig ikke var der. Den andre innvendingen er at en løgn som sies for å unngå at noen blir såret, kanskje ikke bør regnes som en løgn. Også dette skal jeg komme tilbake til.

Den første store utfordringen

I starten gikk prosjektet lett. Jeg var så opptatt av prosjektet at jeg innrettet meg deretter. Min første store utfordring kom i en litt spesiell sak. En venn av meg som nærmer seg 100 år, spurte om jeg kunne kjøre ham ut til landstedet sitt, da han ikke lenger har førerkort. Jeg sa ja, slik jeg pleier, da vi har landsted på samme sted. Brått ringte datteren hans, som jo er en voksen dame, og spurte om jeg kunne finne på en unnskyldning for ikke å kjøre ham likevel. Hun var opptatt av at han nå burde være hjemme og få innarbeidet rutiner på hjemmehjelptjenesten som nylig var etablert. «Ikke si at jeg har ringt», sa hun. «Han hater at jeg driver med overformynderi, men dette er til hans eget beste.» «Ikke noe problem», sa jeg til henne og la på. Jeg kunne bare si til min venn at jeg hadde fått problemer på hytta på fjellet og dessverre måtte dit, og derfor avbestille kjøringen. Min løgnaktige autopilot tenkte ut løgnen på et millisekund. To millisekunder senere kom jeg på at jeg jo ikke kunne lyve. Hva tror du jeg gjorde?

Jeg ringte min venn og sa jeg måtte snakke med ham under fire øyne. Jeg valgte å bryte mitt løfte om ikke å si noe til ham. Da vi møttes, fortalte jeg om prosjektet mitt og at jeg hadde lovet hans datter at jeg ikke skulle si hun hadde ringt. Jeg ba ham om ikke å bli sint på sin datter, på grunn av meg. Min venn lo godt. «Min datter gjør det med en god intensjon», sa han, og jeg pustet lettet ut. «Jeg blir hjemme», sa han, «og dette blir mellom oss.» Jeg pustet lettet ut.

Å lyve for å unngå å såre

I året som har gått, har det vært utfordringer. Jeg har ved noen anledninger løyet, men jeg kan ikke si noe om hva. Artikler som dette leses jo av folk jeg kjenner 🙂 Likevel har jeg nærmest skrellet bort volumet av løgner. Jeg tilpasser meg gjennom mitt levesett. Økt bevissthet på ikke å lyve og endret livsstil på noen områder gjør det stort sett unødvendig å lyve.

Prosjektperioden er nå over. Kan jeg da omsider begynne å lyve igjen? Nei, jeg tror jeg heller tar et nytt år. Det nye året blir sannsynligvis lettere, nå som det sitter i ryggmargen.

Jeg sa jeg skulle komme tilbake til dette med å lyve for ikke å såre. Det er en refleksjon jeg ikke er helt ferdig med. Det er lett å gjemme seg bak hensynet til at man ikke vil såre. Grensene blir utydelige og flytter seg lett. Hva om jeg av og til sårer med min sannhet? Er ikke det en del av livet å våge å tåle å bli såret? Må vi skåne folk for sannheten? Å pakke pent inn, eller la redselen for å såre veie tyngst, kan jo være med på å opprettholde noe som andre burde bli oppmerksom på. Om ingen påpeker at jeg faktisk veier 15 kilo for mye blir jeg kanskje ikke såret. Men om jeg ikke gjør noe med det, så dør jeg 10 år for tidlig av hjerte-/karsykdom. Har de da gjort meg en tjeneste ved å være taktfulle?

Hvem vil du være?

Jeg lander på mitt favorittord «Balanse». Ikke fordi jeg er ekspert på å leve et balansert liv, snarere tvert imot, men fordi det er et mål. Verden og livet er ikke svart-hvitt. Det kan være grunner til å lyve, men heller som et unntak enn som en regel.

Tenk etter, skal du tillate deg selv å lyve 7-14 ganger i neste uke? Hva gjør en slik tillatelse med deg? Blir du den personen du ønsker å være?