Sommerens avsløringer av politikere på tur i det politiske landskap uten kart og kompass har fått meg til å reflektere. Det har ikke manglet på ulike vinklinger i pressen og jeg skal ikke bidra med mer av det samme. Alt fra total fordømmelse til «det er menneskelig å feile» har kommet fra ulikt hold.

Jeg la ut en syrlig melding på Facebook noen minutter etter at Borten Moe sto frem og sa «Jeg er uhyre lei meg». «Vi er egentlig veldig lei deg vi også», var min kommentar. Målet var å flagge mitt synspunkt på en litt slagkraftig og vittig måte. En venn av meg kommenterte raskt: «Ville du, Atle – dersom du fikk spm – blitt med i en regjering? Det er jo nettopp “vanlige” som blir spurt, og bør spørres — men ville du da eventuelt turt å ta den utfordringen?»

Forholdsmessige reaksjoner

Slike spørsmål som får meg til å reflektere. Svaret er at jeg ikke kunne våget å ta utfordringen. En gravende journalist ville med litt innsats funnet ting på meg som ville avdekket tidvis manglende dømmekraft. Nå har jeg ingen ambisjoner om stå i offentlighetens søkelys i åra som kommer, så det hele blir hypotetisk. Men om vi løfter blikket: Er grove feilvurderinger tidligere i livet diskvalifiserende for å kunne ta posisjoner hvor en blir «etterforsket»?

I enkelte land får man hendene kappet av om man blir tatt i å stjele. I vår del av verden blir dette sett på som barbarisk. Heldigvis for Moxnes, kan jeg jo ikke dy meg for å skrive. Nok en gang faller jeg for fristelsen til å flagge et synspunkt på en ironisk måte. Poenget mitt er at det vi må søke mot er forholdsmessige reaksjoner. I det ligger det at feilgrep må få konsekvenser. Det er slik vi oppdrar barn. Vi er opptatt av at de må lære noe når de gjør noe feil. Vi vil være tydelige, men selvsagt tilgir vi dem. Straffen er tidsbestemt, straffen er avpasset og vi legger ting bak oss, dog ikke umiddelbart.

Blanke ark og fargestifter tel

Det er der jeg har landet. Politikere og alle oss andre må leve med konsekvensene av våre handlinger. Politikere må gå av, de må gå i «skammekroken» og vi andre må leve med selvbebreidelse en viss tid. Det kan være ille nok det, men det er også viktig å si som Prøysen: «blanke ark og fargestifter tel». Trettebergstuen, Moxnes, Borten Moe, Brenna, meg selv og en haug med andre kjente og ukjente fjes må vite at etter konsekvensene er det blanke ark som venter.

Lettere sagt enn gjort. Mange vil nok være enig med meg men klarer vi å la være å bruke «gammel dritt» mot andre i en strid? Klarer vi å sette holdbarhetsdato på kritikk. Når er arkene blanke nok?

Jeg skal ikke forsøke å si når nok er nok. Jeg vet ikke når du skal slutte å fleipe med solbrillene til Moxnes. Det må du selv bestemme – kanskje verdt en refleksjon?