For bedriftseiere, styremedlemmer og ledere er et spørsmål viktigere enn noen andre: Hvordan kan vi skape et arbeidsmiljø som gir trygghet til å feile, og slik skape forutsetninger for utvikling?

Feiler vi ikke, ja så prøver vi ikke nok. Dette vet vi, men har vi rammer som tåler det?

Enkeltmennesker motiveres vidt forskjellig, men det finnes en fellesnevner de fleste ledere skygger unna: Følelsesdimensjonen. Inntil nylig har vi sett på følelser som noe som skal kontrolleres og skjules, spesielt de mer krevende som sinne, frykt, skam – for ikke å snakke om hat. Men ingenting stjeler mer energi enn undertrykte følelser. Energien suges rett ut av vår kreativitet, innovasjonsevne og produktivitet.

Mot til å være åpen og sårbar

Å skille mellom jobb og privatliv er krevende. De konkrete oppgavene kan skilles fra hverandre i en outlook-kalender, men følelsene våre lar seg ikke skru av og på. Jeg skal være den første til å innrømme at jeg har tatt med meg ekteskapsutfordringer i kundemøter, og kundeproblemer med hjem til ungene.

Vi kan ikke være annet enn hele mennesker. Forsøker vi å dele oss opp, ender vi med indre stress og konflikter.
Spørsmålene vi må stille oss er: Tør vi snakke om det? Har vi mot til å anerkjenne at det er en utfordring, ja til og med omfavne og implementere den? Har vi mot til å gjøre oss synlige og sårbare? Mitt forbilde på dette området er Brenee Brown som har vunnet stor anerkjennelse for sin forskning på området. Hennes Ted-talk «The power of vulnerability» er et «must see».

Plass til hele mennesket

De siste 10 årene har emosjonsfokusert terapi virkelig fått befestet og dokumentert sin posisjon. Det har revolusjonert hvordan blant annet parterapeuter jobber. Et betydelig skifte er gjort i andelen som finner en ny måte å kommunisere på, og dermed finne tilbake til parforholdets gleder.
Utfordringer på en arbeidsplass og i et partnerforhold skiller seg overaskende lite. Tenker vi etter, er det egentlig åpenbart.

Medarbeiderundersøkelser forteller ofte de sannheter vi ønsker å høre. Vi kan slå oss på brystet og skryte av at 13% er svært motivert, 63% er motivert eller litt motivert. Det betyr at 24% ikke er motivert. Vi har altså et gigantisk forbedringspotensial.

LES OGSÅ: Medarbeiderundersøkelser og gjennomsnittets tyranni

Brorparten av arbeidsinnsatsen vår bruker vi til å være fagpersoner, ledere, spesialister og hva det måtte være. Men i de siste prosentene av arbeidsinnsatsen kan det ligge en vårflom av energi og kreativitet. Å forløse vårflommen krever at vi våger oss ut av komfortsonen og ut på det emosjonelle dansegulvet. Da snakker vi om emosjonsfokusert ledelse.

Det er godt dokumentert at psykologisk trygghet reduserer fravær, øker innovasjonsevnen, produksjonskapasiteten og arbeidsgleden. Hvordan skal vi omsette denne erkjennelsen til praksis og hvordan komme i gang?

Emosjonsfokusert ledelse

Det handler om å snakke om hva en sak eller hendelse gjør med oss som menneske, fremfor bare å snakke om saken.

Det finnes ingen e-læringskurs eller ferdigskrevet motivasjonsforedrag om emosjonsfokusert ledelse hvor vi kan lene oss tilbake og lytte til en flink person fra media eller underholdningsbransjen.

Men det finnes muligens en teaser som inneholder elementer som:

En flytsone av arbeidsglede

Vi utvikler oss først på alvor når vi tør å våge oss ut i det som er nytt, ukjent og litt skremmende. Fortsetter vi i våre faste mønstre og oppgaver, så er det der vi forblir. Det kan være helt ok i perioder og det kan passe for noen statiske forretningsområder. Men i de aller fleste bransjer kreves det utvikling for bare å holde tritt. Vekst og ekspansjon krever det eksepsjonelle av oss og da må vi være emosjonelt rustet for en storm. Med genuin tillit som er bygget opp utover den faglige kompetanse vil vi kunne håndtere utfordringene med et helt annet moment.

Resultatet kan muligens sammenlignes med en god «runners high», tilstanden som oppnås når en kondisjonsutøver kommer i flytsonen. Det beskrives som en euforisk følelse, man føler seg uovervinnelig, smerter og ubehag blir borte og man mister følelsen av tid. Motstand vil føles forsterkende og i en organisasjon vil utfordringer og motstand bli mottatt på samme måte.
Jeg tør helt åpent og ufiltrert snakke med kollegene mine om hva som skjer i meg og rundt meg, hjemme og på jobb. Denne gjensidige åpenhet blir raskt en flytsone av arbeidslyst, kreativitet, endringsvilje, innovasjon og arbeidsglede.

Er det norske næringsliv og lederskapet klar for å utfordre seg selv? Det er den neste bølgen.