En deilig sommerkveld på Stavern-festivalen for noen år siden kom en godt brisen fyr bort til meg og venninnen min. Småpraten var lik den du og alle andre har opplevd. «Hva jobber du med? Hva synes du om artisten som var på scenen tidligere?»
Jeg så derimot at han var ivrig etter å spørre om noe helt annet. I sin mildt berusede tilstand turde han endelig. Han så på meg, nølte, men utbrøt så: «Er det egentlig OK for familien din at du er her og drikker, fester og er blant mange, fulle menn?».
Venninnen min holdt pusten. Hun fikk en umiddelbar, negativ reaksjon.
Jeg går ikke rundt og tenker på hudfargen min. Egentlig tenker jeg ikke stort på genetikken min eller at jeg ble født i et annet land. Ikke før temaet dukker opp eller når jeg kjenner den deilige duften av mammas iranske matretter.
Valget
Jeg hadde et valg å ta. Ett alternativ var å reagere med engang, fornærmet, forbannet og klar for å sette ham på plass. Hvordan våger han å stille meg et så dumt spørsmål? Tror han at jeg har sneket meg inn og lever et dobbeltliv? Hvem tror han at jeg er?
Det andre alternativet mitt, samle pusten, tenke raskt på dette spørsmålet og ta fra ham muligheten til å sette meg i en bås av «innvandringskvinner og deres negative sosialkontroll».
Jeg velger derimot å takke ham for at han er modig nok til å stille det spørsmålet. «Det kan ikke ha vært lett», svarer jeg. «Mine foreldre, skjønner du, er fine mennesker som jeg har en åpen relasjon til, og de stoler på at jeg tar de valgene som er rett for meg. Jeg har ikke vokst opp med at alkohol, fest og at det å være blant det motsatte kjønn, er tabubelagt. Så ja, jeg både velger og får lov til å være her», svarer jeg med et stort smil.
Integrering
Ordet integrering, smak litt på det. For meg smaker det gjennomtygget med en smule dårlig ettersmak. Ironisk nok gjenoppliver jeg ordet og får som sagt en dårlig ettersmak ved å skrive om integrering. Men det er ikke ordet eller definisjonen som jeg er ute etter å lufte. Det er selve handlingen. Hva skal til for at ett enkelt individ kan finne plass i et samfunn, hvor flertallet allerede har etablert en slags konsensus med hensyn til samfunnsregler, normer, kultur, språk, rikshistorie? – ja, listen er lang.
Å få en plass krever at noen fra denne gruppen du skal samhandle med, anerkjenner deg som en del av gruppen. Og her er det store uenigheter om hvilke kriterier som er de rette. Vi kan alle være enige om at språk er viktig. Vi må kunne forstå det som skjer, der vi er. Å bidra i samfunnet er viktig. Vi må dra dette lasset sammen dersom du vil være en del av fellesskapet.
Så det er naturligvis noen krav til deg som individ, for å kunne være delaktig i fellesskapet.
I kategorien som sosiale normer og kultur, vil jeg oppmuntre deg til å ta plass. Ikke vent på å få plass – ta den.
Båssetting
Det er fint at han luftet nysgjerrigheten sin til meg og ikke antok noe, sier jeg til meg selv i etterkant. Flere av oss som opplever å bli satt i bås, kan ofte respondere med at det er slitsomt. Slitsomt å være i et samfunn hvor andres antagelser gjør at de behandler deg på en eller annen forutbestemt måte.
Om noen setter deg i bås, sier det mye om dem, ikke om deg. Ikke anerkjenn båsen, og ikke bli fornærmet eller såret av denne usynlige båssettingen som skapes av uvitenhet.
Nysgjerrighet og dumme spørsmål er faktisk ganske viktig. Det kan føre til dialog mellom to verdener, som foreløpig ikke kjenner hverandre så godt.
Nysgjerrighet
Om noen stiller deg spørsmål som fører til at du føler deg fornærmet, still deg selv spørsmålet «hva er intensjonen til denne personen?». Kan det være av ren nysgjerrighet, men som uttrykkes litt uheldig? Er det rasisme innpakket i et lettkledd spørsmål? Om det er rasisme, er det verdt å ta innover seg? Kan rasisme bekjempes ved at man kjefter på den?
Er intensjonen nysgjerrighet, men det kom uheldig frem, kan vi stoppe opp og spørre oss selv hvorfor vi har behov for å være i en bås i utgangspunktet? Båsen finnes ikke, så ikke vær redd for å måtte forklare deg ut av den. Ta plassen din ved å aktivt avvise båsen, ved å kanskje svare på en kreativ måte uten en krass undertone. Ikke la noen definere deg ved å agere sint, som ironisk nok nettopp bidrar til å definere deg som en fornærmet, sint person. En som peker finger utover, og mener at det er den andres feil at du er sint. Ta ansvar for reaksjonen din, og ta ansvar for å ta plassen din.
Arbeidslivet
Du har helt sikkert hørt ordtaket «like barn leker best». Ordtaket kan passe godt inn i rekrutteringssammenheng også. Det sies at arbeidsgiver bevisst eller ubevisst velger å ansette en som minner om en selv. Det kan være at kjemien er svært god, eller at man har like verdier, holdninger eller kanskje heier på samme fotballag. Det som minner om en selv, oppleves trygt, forutsigbart og håndterlig. Som mennesker er vi trivselsdyr i bunn og grunn.
Undersøkelser har derimot vist gjentatte ganger at mangfold skaper vekst på tvers av sektorene i næringslivet. Tilnærmingen til å rekruttere bredt bør være bevisst. Å ansette noen fordi de ikke minner om en selv holder ikke, det vil igjen å sette noen i en bås. «Du er fra Somalia, derfor får du jobben». Det er ikke poenget.
Med det sagt, så hevder jeg ikke at det er dette som skjer i virkeligheten. De rette kvalifikasjonene bør ikke være hele forutsetningen for at man blir ansatt. Det handler om å se mennesket uten merkelapper og skape genuine relasjoner på tvers av kultur, etnisitet og bakgrunn. Det som skaper vekst, er når et menneske forstår og opplever at de er verdifulle, kun ved å være et menneske med potensiale til å utvikle seg. Vi er ikke verdifulle i arbeidslivet fordi vi kommer med ulik bakgrunn, men på tross av våre ulikheter. Vi skaper nyanser som kan være bærekraftige for den tjenesten arbeidsplassen leverer. Det som står stille, råtner. Det som er i bevegelse, fornyer seg, tilpasser seg og skaper vekst.
Hvem er jeg?
Personen som vi presenterer til verden, er en deilig blanding av hvem vi tror vi er, hvem andre tror vi er, og hvem vi ønsker å være. Variablene endres kontinuerlig. Det hele er veldig komplekst. Hvorfor skal vi overlate til andre å definere oss, sette oss i en bås? Er du fornøyd med hvem du er, spiller det ingen rolle hvem andre tror du er. Skal vi være en del av samfunnet, tror jeg det kan være forfriskende for dem som føler på fornærmelse og hverdagsrasisme, å heller ta et steg tilbake. Spørre seg selv hvorfor dette spørsmålet skapte uro i meg. En uro som ikke er din. Ikke aksepter den.
Det skal sies at i enkelte tilfeller er det viktig å stå opp mot negativ og ufin adferd. Ta derfor imot tipset mitt der det måtte passe. Vit at andres behov for å ha rett, være bedre og holde andre under seg, for selv å føle seg ovenpå, er bygd opp av et svakt selvbilde. De er ikke bedre, men de vil bli sett på som bedre. Når vi bløffer om hvem vi egentlig er, fremstår vi i utgangspunktet verre. Om du trenger meg til å være dårligere enn deg, for at du skal føle deg spesiell, da vil det å sette meg i bås være redningen for ditt eget selvbilde. Det sier derimot ingenting om meg.
Store Norske leksikon definerer begrepet kultur blant annet som: «det totale meningsuniverset som knytter grupper av mennesker sammen som «folk», og som nye generasjoner sosialiseres inn i». Kan det da tenkes at kultur er noe vi samskaper? Og i så fall, vil jeg igjen si, ta din plass. Ikke vent til noen gir den til deg. Vær deg selv, ikke vær en stereotypi. Om noen setter deg i en bås, le eller smil det bort. Når det måtte passe.
Verden er full av problemer. Alt kan kritiseres. De vise i et samfunn anerkjenner problemet de ser og bruker energi på å finne løsninger. Løsninger som har lang holdbarhetsdato. Du må derimot ikke vente til du blir erklært «vis». Du kan bruke noe energi på problemet foran deg og bruke mye mer energi på løsning. Handlingen fører til ny innsikt og visdom.