Når vi snakker om bærekraft, snakker vi først og fremst om klima og miljø. Men Norges største bærekraftutfordring handler ikke om dieselbiler og flyreiser. Det handler om et voksende utenforskap. 

Utenforskap er en av vår tids største samfunnsutfordringer. Det koster samfunnet milliarder hvert eneste år, og de menneskelige kostnadene er store for den som er rammet og blir stående utenfor.

For noen dager siden ble jeg kjent med en barnefamilie med en ti år gammel datter, som var uten venner. Det er selvsagt trist, men likevel ikke enestående. 10-åringen står på kanten av en voksende minoritet som henvises til «utenforskapet». Veksten av beboere i dette «skapet» burde oppta oss mer. Det menneskelige aspektet ved å forebygge utenforskap er viktig, og det handler også om selve bærekraften i velferdssamfunnet. 

Skal vi klare å bygge en bærekraftig fremtid, må vi i mye større grad omfavne annerledesheten i samfunnet og akseptere at ingen er like, og at vi alle er unike på hver vår måte.

Plass for alle

Et bærekraftig og inkluderende samfunn har plass til at alle kan få bidra med sin kompetanse i arbeidslivet og det muliggjør deltakelse i en eller annen form. Mange står utenfor det norske arbeidslivet til tross for at de ønsker og evner å delta. Dette gjelder blant annet innvandrere, bosatte flyktninger, unge i fare for å bli uføretrygdet og uføre med uutnyttet arbeidskapasitet. 

Det at alle disse menneskene står utenfor det «gode selskap», koster samfunnet milliarder av kroner hvert eneste år både i form av økte offentlige utgifter og tapt verdiskapning for landet som helhet.

Skal Norge klare å opprettholde konkurransekraften, velferdssamfunnet og være bærekraftig fremover, må vi klare å skape et samfunn som omfavner og inkluderer annerledesheten. Dette må skje gjennom at vi klarer å nyttiggjøre ulike menneskers forskjellighet, kompetanse, erfaring, alder, kjønn, legning og sist, men ikke minst, deres kulturelle bakgrunn. 

Se også: Hvordan knekke mangfoldsgåten?

Mangfoldets fordeler

Mangfold bidrar til økt nytenkning, større innsikt og en styrket konkurransekraft, noe som er avgjørende for at Norge skal kunne opprettholde velferdsstaten. 

Forskning viser at mangfold i en organisasjon skaper en gjennomsnittlig resultatvekst på 6 prosent, med en kontantstrøm per ansatt som er 2,3 ganger større enn for konkurrentene, og en samlet ytelse som overgår rivalene i bransjen med 35 prosent. 

Innvandrere representerer mangfold, men slippes i liten grad til. Arbeidsledigheten er større blant innvandrere enn hos befolkningen for øvrig. Selv innvandrere som har tatt utdanning i Norge, sliter med å komme inn i det norske arbeidsmarkedet.

Rekrutterernes ansvar

I dag er det ingen som skriver en stillingsannonse med fraser som «Vi ønsker ikke kandidater med ulik etnisk og kulturell bakgrunn».  Til tross for dette er det like fullt mange kvalifiserte mennesker som ikke kommer inn på arbeidsmarkedet. Med andre ord handler det om at vi må ha en større vilje og et ønske om å forbedre mangfoldsarbeid gjennom rekruttering. Selv har jeg som utenlandsadoptert, opplevd negative erfaringer med rekrutterere. Jeg har blant annet fått spørsmål om når jeg byttet navn i Folkeregisteret, et spørsmål som jeg i begynnelsen ikke forstod. Hvorpå vedkommende følger opp med “du har jo endret navnet i Folkeregisteret for å bli innkalt til intervju”. Med slike snevre holdninger er det ikke rart at mange havner i utenforskap og ikke kommer seg ut i arbeid. Arbeidsgivere har et enormt ansvar, som de må være seg bevisst!

Nasjonal utfordring

Utenforskap er en nasjonal utfordring som må løses lokalt, og det begynner med deg og meg. Personlig savner jeg i større grad mer personlig engasjement fra mennesker i ledende stillinger innen politikk, næringsliv, offentlig sektor og organisasjonslivet. 

Alt begynner med deg og meg, og det hviler et større ansvar til å lede an på alle de som har en ledende stilling. Som foreldre må vi lære våre barn viktigheten av inkludering og mangfold og verdien av å omfavne annerledesheten rundt oss i større grad. 

Hver og en av oss som kjenner oss noenlunde innenfor et system, har et samfunnsansvar som døråpnere for de som står utenfor. Ingen kan hjelpe alle, men alle kan hjelpe noen, og alt begynner i det små. Det menneskelige aspektet ved å forebygge utenforskap blir derfor viktigere og viktigere i tiden som kommer. 

Det er dette som vil avgjøre om Norges fremtid er bærekraftig eller ikke. Det er viktigere enn dieselbiler og flyreiser.

Vi må jobbe forebyggende for at færrest mulig faller utenfor, samtidig må vi bestrebe oss på å skape et samfunn som er raust, og som har rom for at ikke alle vil passe inn i det standardiserte A4-rammeverket. 

Vi må bli flinkere til å se kvalitetene i hvert enkelt medmenneske, slik at den enkelte føler seg verdifull og får et godt liv, der man kjenner mestring ut fra sine egne forutsetninger. 

Påvirker fremtiden

Våre arbeidsplasser har en tendens til å speile den sosiokulturelle dynamikken som spilles i livene våre utenfor arbeidet. Når mennesker blir ekskludert i en eller annen form for utenforskap, påvirkes også den fremtidige samfunnsutviklingen som helhet.

Som med alt annet i livet, begynner det meste med deg og meg. Samfunnet blir ikke bedre enn hva du og jeg gjør det til. Det er summen av våre handlinger og engasjement som bidrar til å skape et mer bærekraftig samfunn over tid. Det begynner med at vi endrer oss selv og blir mer inkluderende overfor mennesker med en annen etnisk bakgrunn, religion, seksuell orientering eller som har en eller annen funksjonshemming .