Bærekraftsprestasjonsangst:

Kan store ord som «bærekraft» frata oss kraften til å bære?

Oppslagsfoto: Cristian Ibarra fra Pixabay
17. august 2020
Atle Øi
Faren med store ord som «bærekraft» er fremmedgjøring. Når en vet at store forandringer er summen av enkeltmenneskers bidrag, er en slik fremmedgjøring farlig.

Jeg spurte min voksne sønn hva bærekraft er. Han repliserte kjapt at han oppfattet det som et moteord næringslivet gjerne smykker seg med. Det er kanskje akkurat her utfordringen ligger: Det blir voldsomt fine ord uten reell substans. Vi skal jo tross alt bare redde planeten. 

Bærekraft. Smak på ordet. Du vet i grove trekk hva bærekraft dreier seg om, men du klarer neppe å gi en presis definisjon.  

Det høres kanskje litt generaliserende ut, men slik var det for meg. Først trodde jeg det dreide seg om klima og de hensyn vi må ta i forhold til kommende generasjoner. Etter hvert skjønte jeg at det var mer omfattende enn som så.  

Gros viktige rolle 

Først litt historikk. Begrepet «bærekraftig utvikling» ble ikke definert før i 1987. Da la FNs verdenskommisjon for miljø og utvikling fram rapporten «Vår felles fremtid». Den ga verden en oversikt over den tidens største miljøproblemer og foreslo strategier for å løse dem. 

Det var Norges daværende statsminister, Gro Harlem Brundtland, som ledet FN-kommisjonen. Gro & kommisjonen forsøkte å pense oss inn på et spor hvor dagens generasjoner ikke ødela for fremtidige generasjoner blant annet gjennom et uvettig høyt forbruk.   

Det gikk likevel lang tid før verden fikk et konkret sett med bærekraftsmål å jobbe med og mot. Først kom nemlig «Tusenårsmålene/Millennium Development Goals», som var FNs oppskrift på hvordan bekjempe fattigdom i verden. Med åtte felles mål skulle medlemslandene jobbe med å redusere fattigdommen i perioden 2000-2015  

Målene representerte noe nytt i global sammenheng, fordi de var konkrete, tidsbestemte og målbare. De ble en viktig rettesnor for nasjonale og internasjonale organisasjoner og myndigheter.  

De ble i 2015 avløst av 17 nye mål for bærekraftsutvikling frem mot år 2030. De 17 målene var langt mer omfattende og hadde totalt 169 delmål.  

Tre dimensjoner 

Bærekraft-begrepet er fylt med tre sektorer, eller med et finere ord; dimensjoner: Klima og miljø, økonomi og sosiale forhold.  

Wikipedia, som stadig oftere får definisjonsmakt i hverdagen vår, beskriver bærekraft som «utvikling som imøtekommer behovene til dagens generasjon uten å redusere mulighetene for kommende generasjoner til å dekke sine behov.» 

Videre står det i Wikipedia: Selv om innholdet i bærekraftbegrepet har vært gjenstand for debatt og uenighet, inneholder de fleste charter og handlingsprogram som omhandler bærekraft visse felles prinsipper: 

  • varsomhet ved risiko, usikkerhet og irreversible prosesser, 
  • sikker evaluering av naturverdier og bevaring av natur, 
  • samordning av miljømessige, sosiale og økonomiske mål i planlegging og handling, 
  • folkelig deltakelse i beslutningsprosesser 
  • bevaring av biologisk mangfold 
  • rettferdighet mellom generasjoner 
  • globalt perspektiv 
  • forpliktelse til bruk av beste praksis («best practice»), 
  • intet tap av humankapital eller naturkapital, 
  • kontinuerlig forbedring og 
  • behov for god planlegging («good governance»). 

Det dreier seg om «oss»

Faren med slike store ord er at vi lett føler oss fremmedgjorte. Det blir rett og slett for voldsomt, og da er ryggmargsrefleksen å skyve utfordringene bort. Disse oppgavene høres ut som en statlig oppgave eller noe multinasjonale selskaper må ta ansvar for.  

Problemet er at når en vet at store forandringer er summen av enkeltmenneskers bidrag, er en slik fremmedgjøring farlig. 

Kanskje bør vi se til Kardemommeloven? Den er jo jordnær og tidløs. «Du skal ikke plage andre, du skal være grei og snill, og for øvrig kan du gjøre som du vil» Vel og bra, og en kommer et stykke med den, men verden er litt mer kompleks enn som så, for hva er å plage andre? Hva er konsekvensene av våre handlinger? 

Én ting har jeg forstått. Det hele dreier seg om ordet «vi». Alt henger sammen med alt. Alene er jeg maktesløs, sammen er alt mulig. Min rolle er med andre ord å spille på lag. Og da helst på riktig lag. Fellesskapets behov trumfer mine personlig behov. Jeg må være en del av en helhet som sammen drar lasset. Da dette ble klart for meg, innså jeg at mitt nærmeste «vi» er bedriftene vi jobber i.  

Ideer og ideologi er viktig, men gjennomføringskraft trumfer alt. Penger er gjennomføringskraft, og bedrifter driver med penger. 

Forlat verden i en bedre forfatning enn da du overtok den er det noe som heter. Kanskje må det tenkes annerledes, det er bare «vi» som kan gjøre det. Mitt bidrag er først og fremst å være en del av et «vi» Det er en viktig forskjell. Jeg kan ikke slå meg på brystet for at jeg selv er uklanderlig, jeg må være en del av en gruppe som gjør en forskjell.  

Derfor må alle starte med siste punkt, punkt 17 i FNs bærekraftsmål. Får vi ikke til å samarbeide, kan vi glemme de 16 andre målene.  

Og da blir det kanskje ikke noen planet å redde heller. 


FNs bærekraftsmål
  1. Utrydde fattigdom
  2. Utrydde sult
  3. God helse til alle
  4. God utdanning
  5. Likestilling mellom kjønn
  6. Rent vann og gode sanitærforhold
  7. Ren energi for alle
  8. Anstendig arbeid og økonomisk vekst
  9. Innovasjon. Og infrastruktur
  10. Mindre ulikhet
  11. Bærekraftige byer og samfunn
  12. Ansvarlig forbruk og produksjon
  13. Stoppe klimaendringene
  14. Liv under vann
  15. Liv på land
  16. Fred og rettferdighet
  17. Samarbeid for å nå målene

Ukens tilt?

Hva skjer?

Det er ingen kommende events på dette tidspunktet.

Mest populære innlegg og sider

Ledere som vasker føttene til sine medarbeidere
En tsunami av positivitet
Farger og bærekraft
Hvordan skape psykologisk trygghet i en virtuell arbeidshverdag?
Hei sjef, har du to minutter?
«Bare si det som det er! (liksom)»
Derfor skal du drive politisk spill på jobben
Blir resultatene bedre når rekrutteringen skjer gjennom videomøter?
De 3 lyttenivåene (og et bonusnivå)
Inkluderende lederskap handler om å se hele mennesket

Instagram

Mer som dette

Hvordan korona lærte meg å sette pris på usikkerhet

Hvordan korona lærte meg å sette pris på usikkerhet

Koronaen har fått meg til å ville trene på både å akseptere og kanskje til og med sette pris på «usikkerhet». Jeg har fått en påminnelse om hva som faktisk er de viktigste verdiene i livet – den følelsen må jeg minne meg selv på også etter koronaen.

De siste artiklene

Noen av våre forfattere

Alltid på en tirsdag

«Jeg har fått en slags tirsdagsforventning», sa en abonnent. tilt.works ukebrev Tirsdag morgen er antagelig en smule vanedannende, men gode vaner kan man gjerne legge tll seg. Skaff deg selv en god ukentlig vane i dag — rett i din innboks! Alltid på en tirsdag, men aldri ellers i uka.

Fantastisk! Sjekk mailen din for en ekstra bekreftelse. Så ses vi på tirsdag.

Share This
%d bloggere liker dette: