Jeg var på hytta i forrige uke. Vinter«ferie». «Hyttekontor» er nok et mer dekkende ord.

For bare 10-15 år siden var vinterferien kald. Jeg mener ordentlig kald. 10, 15, kanskje 20 gnistrende kuldegrader var normalen. 

De siste årene har vinterferien blitt den nye påsken. 

Påsken blir snart den nye sommerferien. 

Og sommerne blir kanskje ikke til å holde ut?

Tegnene er så tydelige

Jeg er bekymret, og det er antagelig du også. Tegnene er så tydelige. Vi er blitt advart gjennom så mange år: det går til helvete med jorda vår. Vi er i ferd med å gjøre den ubeboelig.

Men.

Så lenge det fins liv, fins det håp. 

Og håpet er lysegrønt, som miljøbevegelsen selv. 

En usannsynlig kilde

Forleden dag siterte E24 en til nå helt usannsynlig kilde, gitt hva som ble uttalt:

«Hvis ikke verden gjør klimagrep raskt, kan menneskeheten stå overfor ‘katastrofale følger’», siterte nettstedet sin kilde.  

Kilden var en av verdens største innen finansiering av fossil energi, den internasjonale storbanken JP Morgan. 

Banken, som ifølge Rolling Stone har lånt ut 196 milliarder dollar til fossil-industrien de siste årene, har riktignok vært under sterkt press som en av de store klimasynderne, og erkjennelsene har kommet etter sterkt press fra aktivister over lang tid.

Dette føyer seg inn i en rekke budskap fra store banker og investorer i det siste.

—  Signalene vi har fått fra banker som Royal Bank of Scotland og nå også JP Morgan var helt utenkelige for bare ett år siden, sier Greenpeace-leder Frode Pleym til E24. 

Og det er ikke bare de som finansierer dritten som våkner opp. Erkjennelsen av ansvar langt utover det å sikre aksjonærene gevinst vokser fram som en enorm kraft i næringslivet verden over.

Og ingen har større mulighet til å påvirke utviklingen enn virksomhetene —  det være seg innen offentlig sektor, frivillige organisasjoner, men først og fremst kommersielle bedrifter.

Mer enn fint

Hvis én person kildesorterer og kjører elbil er det fint.

Hvis virksomheter med titusenvis, ofte hundretusenvis av medarbeidere går i seg selv og gjør de grepene som skal til for at virksomhetens aktiviteter gjennom alle ledd i verdikjeden ikke skal utarme jordens ressurser eller påfører skade, er det mer enn fint.

Mye mer enn fint.

Det er nøkkelen til vår fremtid. 

Et kall

Jeg har gjennom de siste månedene kommet med noen drypp her og der om videre utvikling av Tirsdag morgen. 

Det som startet som et nokså personlig ukebrev for 10 år siden har fått en posisjon i bevisstheten til mange kloke og sterke mennesker der ute. 

Sånne som deg. 

Det er jeg takknemlig og ydmyk for.

Og jeg kjenner at i det ligger også en plikt, en mulighet, et ansvar og et … skal jeg si kall?

Jeg sier kall.

Journalistikk med en agenda

Tirsdag morgen snakker til deg først og fremst som en profesjonell, en som stort sett er i jobb, en som lever og puster og spiser og drikker av den ekstremt viktige næringskilden vi har skapt og gitt det så utrolig passende navnet «næringslivet».

I løpet av de nærmeste månedene vil Tirsdag morgen bli del av en satsing som er større enn både meg og ukebrevet mitt.

Det blir et nytt foretak som skal drive det jeg forsøksvis kaller «journalistikk med en agenda». 

Og jeg tenker også at vi i dette skal utfordre idéen om hva journalistikk egentlig er.

Det er historiene vi forteller hverandre som skaper vår verden. 

Vi tilter hodene til hverandre og endrer perspektivet akkurat så mye at det skaper endring, men ikke så mye at hodet faller av.

God tirsdag.