«Ledelse innebærer ansvar, blant annet gjennom ansvarliggjøring av dine medarbeidere», sier Einar Øverenget i dette intervjuet. Og i vår tid nærmer vi oss et dilemma: Hva om medarbeideren du skal ansvarliggjøre er en algoritme?

Klokken er 10 en morgen tidlig i september. Jeg sitter ved et bakeribord på Majorstua. En jeanskledd, ubarbert filosof kommer inn bakdøra fra T-banen og setter seg ved bordet.

— Hei, takk for sist, sier Einar Øverenget.

«Sist» var da han skulle snakke om rettferdighet og belønning for noen år siden. Nå er det et annet tema: «Ledelse og ansvar i en digital tid».

Og her er det mye mat for filosofer.

For hva betyr egentlig lederansvar i en tid hvor vi kan regne med at en «medarbeider» også kan være en algoritme?

Hvordan straffe en algoritme?

— Algoritmer styrer stadig mer, sier han. — Når vi snakker om personlig ansvar har det til nå handlet om at vi kan ta valg, utføre handlinger og stå ansvarlig for konsekvensene. I dag kan algoritmer ta valg og utføre handlinger, men det er veldig vanskelig å stille dem til ansvar for konsekvensene av sine handlinger. For hvordan straffer du en algoritme?

Han bruker et eksempel som er lett å relatere til.

— Ta eksempelet selvkjørende biler. Når den skal velge mellom å drepe en fotgjenger foran bilen eller kjøre inn i fjellveggen og drepe passasjerene, hvem har ansvaret for valgene den tar? Er det programmereren? De som lagde bilen? Bilens eier?

— Det som utløser ansvar er autonomi. Når du har evnen til å overstyre egne handlingsimpulser, styre deg selv, vil du også kunne holdes ansvarlig for konsekvensene av dine valg. Dette må vi holde fast på.

— Utfordringen er når du blant dine medarbeidere har noen som ikke har autonomi, men likevel evne til å ta beslutninger som har konsekvenser. Slik en kunstig intelligens kan.

Å lede er å programmere?

Han er også opptatt av hvordan teknologien former samspillet mellom mennesker gjennom språket generelt og metaforer spesielt.

— Vi har hentet inn metaforer fra maskinene siden 14-1500-tallet. Da var urverket det fremste tekniske vidunder, og vi fikk metaforer som beskrev oss som tannhjul som griper inn i hverandre. Med dampmaskinen kom andre metaforer. Freud snakket om å slippe ut damp.

I dag: vi bruker RAM, multitasking, vi programmerer hverandre. Om 30 år er det noe helt nytt.

— Metaforer er farlige greier. De forteller oss hvordan virkeligheten er. I dag henter vi metaforene våre fra den digitale verden. Vi bruker bilder som RAM, multitasking, båndbredde.

— Vil vi ha de rette metaforene for hva ledelse er? Vil metaforene gi oss en retur til et gammeldags syn på ledelse? At det å lede handler om å programmere?

Les også: Morten Irgens – superintelligens er bare vås!

Kan maskiner ha et alkoholproblem?

Han er også opptatt av det programmatiske elementet som sannsynligvis alltid vil være der også når det gjelder kunstig intelligens: algoritmer er basert på regler, mens de største menneskelige bragder utføres av mennesker som strekker eller bryter reglene.

— «Computers can´t do anything, not even compute», er det blitt sagt. Og det er riktig inntil vi en dag får kode som kan overskrive og overskride seg selv.

Og nettopp det med å overskride seg selv mener Einar Øverenget er en grunnleggende menneskelig egenskap.

— Heidegger spurte hvilken modus vi mennesker er i når vi er instrumentelt dyktige. Er det når vi følger regler? Nei, det er ikke det. Svaret er at vi er instrumentelt dyktige når vi er absorbert i situasjonen. Det handler om intuisjon.

— På 80 og 90-tallet var det en diskusjon rundt dette med kunstig. Heidegger-eksperten Hubert Dreyfus dro Heideggers resonnementer videre, og ga NASA en aha-opplevelse da de drev med utvikling av såkalte ekspertsystemer.

— Han påpekte at eksperter er eksperter fordi de ikke følger reglene. De er intuitive, absorberte, de skjønner hva som er riktig å gjøre. Og det som er riktig er ofte ikke det som reglene sier er riktig. Evnen til å gjøre noe riktig selv om det er feil er det som karakteriserer menneskelig intelligens. Intuisjon. Evnen til å overskride seg selv.

— Det kan jo hende vi kan programmere inn intuisjon?

— Da må vi programmere inn en hel livsverden, kanskje opplevelsen av å ha en kropp, savn, depresjon, kjærlighet, sex, alle slags uønskede elementer. Kan en maskin ha alkoholproblemer? Det er påfallende mange forfattere som har alkoholproblemer. Eller feilparkere på tvers at to handicap-plasser bare på pur faen? Kan en maskin oppleve å bli avhengig av en annen maskin?

Han er godt i gang nå:

— Kan maskiner bli mobbet? Mange store mennesker er blitt mobbet. Mobbing oppleves som utelukkende negativt, men det utelukker ikke at det har en funksjon. Alle nobelprisvinnere har blitt stående utenfor i deler av sitt liv. Hvorfor? Jo, du får ikke en slik pris uten å tenke annerledes.

—Det å stille spørsmål ved det bestående er jeg ikke sikker på maskiner kan gjøre. Det å forstå i et genialt øyeblikk at verden kan være annerledes, og integrere denne nye innsikten i våre liv.

Hvordan outsource et liv?

Med det dreier han samtalen tilbake til hans egen kjernekompetanse. Moral og etikk.

— I dag kan vi outsource nesten alt. Det var en amerikansk dame som var så rik at hun ikke trengte å stå opp. Livet hennes ble levd likevel av folk som levde det for henne. Vi kan outsource oss selv, men det er én ting vi aldri kan sette bort: Vår moralske sans.

— Så hvis vi trekker den videre er jorden snart en planet befolket av reflekterende, tenkende mennesker som snakker om filosofi, omgitt av teknologi som tar seg av alt annet?

— Ja, men da er vi tilbake til Platon. Han skrev at demokrati er det beste av de dårlige styreformene, mens det beste er styrt av filosofer. Som filosof selv, kan jeg gjerne ha sympati for den tanken.

Les også: 2020 og de neste 10

— Problemet med er at Pol Pot også var filosof, Heidegger var nazist og andre store filosofer hadde sterk sympati for stalinisme og andre lite politisk korrekte retninger.

— Det som er bra med demokratiet er at folket får bestemme. Det som ikke er like bra er at i folket er det mange som kanskje ikke er like reflekterte. Og det er jo få andre steder i våre liv vi bruker demokrati som beslutningsverktøy. Skal du til en kirurg vil du ikke gå til ham som har fått flest stemmer. Du vil gå til ham som er flinkest.

Tukler vi med ungdommens DNA?

— Vi har sporet litt av fra temaet digitalisering og lederansvar her.

— Ja, vi har det. Jeg tenker også på en annen lederutfordring. Fra 2012 begynte det å dukke opp forskning som viser at unge mennesker har mer alenefølelse, ensomhet, depresjoner, selvmordstanker. Det gikk rett i været omtrent da smarttelefonene begynte å feste grepet.

— Mange av dagens unge lever i et digitalt vakuum. De har ikke stått opp, men heller ikke lagt seg. De er i en evig digital mellomfase. Online. Smarttelefonen dekker alle behov, og de behovene den ikke dekker er ikke verdt å bry seg om.

— Samtidig ser de at teknologien er farlig. For å redusere risikoen tar de kontroll over egne liv. De drikker ikke, røyker ikke, puler ikke. Det tør de ikke. De må ha kontroll. Du får ikke lov å ta feriebilder av dem engang. Ingen tør å dusje i gymmen lenger. Selvfølgelig tør de ikke det. Det er kameraer der.

— Vi tukler med DNA-et på den gjengen her. Og snart skal de inn i arbeidslivet. Hvordan blir det å lede dem?

Er det for sent å skru av?

— En annen foredragsholder på HR Forum, Imran Rashid, skal snakke om «zombifiseringen» av samfunnet, og oppfordrer gjennom sin bok «Slukk» å skru av.

— Jeg lurer på om det er for sent å skru av. Ja, det er noen motbølger som ligger der og vaker, opprør mot våre digitale liv. Men husk at i dag må selv opprør mot Facebook skje på Facebook. Det er ikke mulig å bygge opp en motbølge i dag uten å bruke disse sosiale mediene.

— Og så er det sånn at vi mennesker slutter aldri med ting, vi begynner med ting. Det handler ikke om å skru av, det handler om hva det neste vi skal gjøre er som gjør at vi ikke lenger gjør det vi gjorde.

— For eksempel sitte over en kaffekopp i et bakeri på Majorstua i dyp samtale, mann til mann?

— Ha-ha, ja — og — det ligger to smarttelefoner og en Macbook på bordet mellom oss. Takk for kaffen. Du må sende meg dette her, så jeg husker hva jeg skal si på HR Forum.

— Det lover jeg.