Norges problem er at de ikke har noen problemer, sier Pham Thu Ha underfundig. Den unge, smarte jenta fra Vietnam valgte likevel Norge og BI da tre universiteter verden over tilbød henne gratisplass. «Fordi norske ledere leder med hjertet.»

Det var en vårdag på Sentralen midt i Oslo sentrum. HR-direktøren i Innovasjon Norge, Yvonne Fosser, satt ved et bord og vinket meg ivrig over.

«Du må hilse på Thu Ha», sa hun.

Når Yvonne Fosser anbefaler folk lytter jeg. Thu Ha og Paal utvekslet kontaktinfo.

Noen uker senere sitter vi på en kaffebar i Nydalen.

Det vanskelige valget

– Hva var dette med tre universiteter? spør jeg henne. – Hvorfor valgte du Norge?

– Jeg fikk tre tilbud om studieplass fullt betalt, svarer hun. – Jeg var i tvil om hva jeg skulle velge og spurte min bestemor om råd. «Skal jeg dra til Nederland, USA eller Norge?»

– Bestemor visste ikke noe om noen av landene, men hun ga meg et råd: «Reis til det landet hvor ledere leder med hjertene», sa hun.

Det var flere ting som trakk mot Norge. En venn hadde jobbet for et norsk selskap, og Thu Ha merket at det gjorde noe med henne. Hun forandret seg.

«Dette er et land som forandrer mennesker», tenkte Thu Ha.

Kongens tale

Hun googlet landet, og der dukket kongens tale om mangfold og inkludering opp.

Da var det gjort.

Med tårer i øynene fant hun fram tilbudsbrevet fra Handelshøyskolen BI, krysset av i de rette rutene, signerte og sendte inn.

Vel talt, Harald.

(Hvis du ikke husker kongens tale i hageselskapet den 1. september 2016, kan du se den igjen her.)

Familien betyr mye for Thu Ha, ikke minst besteforeldrene som vokste opp mens Vietnam-krigen ennå raste.

– Mine besteforeldre var lærere i grunnskolen. De var veldig, veldig fattige, men noen av elevene var enda verre stilt, så bestemor og bestefar hadde nesten ingenting å spise selv fordi de ga det bort til elevene. Det å gi til andre er noe som blitt innprentet meg fra jeg var barn.

26 år og med stor livserfaring

Thu Ha er 26 år, men snakker med en livserfaring få norske unge mennesker på hennes alder kan oppvise. Hun har allerede hatt mange jobber, inkludert et oppdrag med å dra i gang et selskap i Vietnam på vegne av en japansk krøsus, Sugiyama Sadahisa.

Han er toppsjef i Minami Fuji Co Ltd. Brorparten av de ansatte tilbringer dagene sine med å legge tak. Da Sadahisa for 30-40 år siden overtok etter sin far, oppdaget han at selskapet mistet mange ansatte.

— Han spurte de som sluttet hva som var galt, forteller Thu Ha. — De sa at det er ikke noe galt, men vi ser ikke lenger drømmen i dette selskapet.

Da drømte Sugiyama frem en drøm om å fostre frem asiatiske ledere over hele kontinentet fundert i en filosofi hvor mennesket står i sentrum.

Da Thu Ha kom tilbake fra Japan ble det hennes jobb å bygge opp denne satsningen i Vietnam.

— Jeg fikk ansvaret for å rekruttere og trene opp unge talenter, forteller hun.

Krim og journalistikk

Pham Thu Pa ble født i Hai Phong, en stor by helt nord i Vietnam.

– Da jeg var liten var det en gangster-by, sier hun. – Det var et farlig sted.

Faren var journalist og skrev om begivenhetene i byen.

– En natt, det var da jeg gikk i barneskolen, våknet vi av at en rute ble knust. Noen hadde kastet en stein gjennom vinduet.

Da begynte pappa å skrive om sport i stedet.

Nå, som ung voksen, er hun brennende opptatt av HR-faget, og kobler selv sin lidenskap mot oppveksten i Vietnam.

— Min oppvekst i et utviklingsland har lært meg hvor viktig HR er for å endre fremtiden til en virksomhet, og for hele nasjoner, sier hun.

18 år gammel forlot hun Hai Phong for studier i Hanoi, som endte med et utvekslingsopphold under Sadahisa Sugiyamas vinger i Japan.

Lykkelandet

Arbeidet for ham fikk Thu Ha til å undre seg over lykke, innovasjon og endring. Etter to år bestemte hun seg for å ta en master i innovasjon og endring, og siden «lykke» ikke stod på fagplanen på noen universiteter, valgte hun i stedet lykkelandet Norge.

– Ofte blir jeg spurt om hva jeg syns er det største problemet her i Norge, forteller hun.

– Men Norge har jo egentlig ingen problemer sammenlignet med resten av verden. Så tenker jeg at nettopp det kanskje er Norges største problem: At dette landet ikke har noen problemer.

– Fiffig. Men Thu Ha, du reiste til Norge fordi det forandrer mennesker. Du har vært her i et år. Hvordan har det forandret deg?

– He-he, ja Norge har forandret meg også. Jeg merker at jeg blitt mer selvopptatt, svarer hun med et smil. – Jeg bryr meg mer om meg selv og mindre om andre.

– Har du funnet ut hvorfor folk er så lykkelige her?

– Ja, jeg tror det. Balanse, frihet og sikkerhet. Det er mye bra med den nordiske modellen, og jeg har bestemt meg for at jeg vil bli her lenger enn opprinnelig planlagt. Jeg ønsker å finne meg en jobb etter studiene, sier Thu Ha. – Jeg tenker meg noen innen management consulting, innovasjon og endring.