Det fins over en milliard mennesker på Facebook. Rundt 30 millioner av dem lever ikke lenger. Inntil i går var min bror en av dem.
Døden er en del av livet, selv om vi helst vil glemme det. I vår tid må de etterlatte også bistå den døde med å dø på nett.
Mandag ville min bror fylt år. Han skulle blitt 54. Men han døde i februar.
Trist som det er, føltes det stadig mer underlig å få referanser til profilen hans på Facebook inn i vår levende verden. Hans tause, digitale stemme ville ikke gi slipp.
Jeg vurderte å få profilene hans slettet, men kjente jeg kviet meg også. Visste ikke helt hva som var rett. Man tenker ikke alltid så klart når noen nære dør.
Ikke maser de heller.
Det er lett å utsette.
Søndag kom listen fra Facebook med folk som har bursdag denne uken. Dag var blant dem. Da kjente jeg at noe måtte gjøres.
Jeg tok sats og bestemte meg for at profilene hans måtte slettes.
Det var en enkel sak på Google, men på Facebook måtte jeg legge inn søknad.
Derfor tok jeg saken i egne taster.
Heldigvis var den gamle datanerden av en bror jeg hadde nokså forutsigbar på passordfronten.
Jeg logget meg inn som ham.
Det var litt spooky, som å gå inn i et virtuelt spøkelseshus. Minst fire hadde invitert ham som venn til tross for at vi hadde lagt ut dødsbudskapet på siden. En gammel venn hadde gjenfunnet ham og sendte en direktemelding. Mens jeg var innlogget kom den tikkende inn: Gratulerer med dagen, Dag!
Det ville som sagt vært bursdagen hans.
Jeg vurderte å svare «takk, men jeg er død, så jeg vet ikke om denne bursdagen egentlig kan regnes med».
Det ville vært helt i hans ånd.
Men jeg lot det være.
I stedet lette jeg meg møysommelig frem til der man sletter kontoen sin.
Jeg fant frem. Noen kjappe tastetrykk. Så var det over.
Bortsett fra følelsene.
Det ble et stille og vemodig farvel med en mann som levde store deler av sitt liv nettopp i det digitale univers.
Aktiv dødshjelp post mortem.
Digital fred være med deg, bror.
God tirsdag.
[sexy_author_bio}
Har du opplevelser fra det vanskelige og følsomme området hvor sosiale medier møter døden? Del gjerne i kommentarfeltet under.
Takk Pål, vakkert stoff til ettertanke. Sender deg en varm hilsen i disse dager. Klem Lisbeth
Takk, Lisbeth
Merkelig at Facebook ikke har bedre rutiner for dette. Det burde gått an å beholde statusen, men at den gikk over i en annen modus.
Facebook skal ha at de responderte relativt raskt. Jeg fikk svar innen 24 timer, men da hadde jeg allerede tatt saken i “egne taster”. En grunn til det var at de varslet at det kunne ta inntil 14 dager – hvilket det altså ikke gjorde. Det de kan kritiseres for er å gjøre disse tjenestene vanskelig tilgjengelige. I tillegg sier de at de vil lage en “memorialize” side, uten å spørre om det er det de etterlatte ønsker.
Facebooks intresse är att få fler brukare, inte färre, kanske därför det är vanskligt att stänga ett konto. It’s all about the numbers…
De HAR rutiner for dette. Sjekk http://www.facebook.com/help/contact/?id=305593649477238
De HAR rutiner for dette. Sjekk http://www.facebook.com/help/contact/?id=305593649477238
Godt skrevet og bra gjort, Paal.
Kjære Pål. Dette var både tankevekkende, trist, humoristisk og alvorlig på en gang. Takk for at du deler.
Kjære Pål. Dette var både tankevekkende, trist, humoristisk og alvorlig på en gang. Takk for at du deler.
Veldig godt skrevet. Uhyggelig og tankevekkende. Gammeldagse ord som respekt, verdighet og den slags hører selvfølgelig ikke hjemme i den digitale verden.
Mange perspektiv, og mange ting å tenke over.
Ha en flott tirsdag du også!
Takk for en god tankevekker. Har selv en nær venn som gikk bort og fremdeles har profil på FB. Hans nærmeste har ikke gjort noe med den. Litt merkelig og sårt å gå inn på profilen hans. Helt klart et følsomt men viktig tema.
Tankevekkende. Aller først: Regner med at du er obs på at det er mange midlertidige og delvise måter å fjerne eller deaktivere en facebook-bruker på, du må altså være på vakt for å finne den totale, endelige måten blant alle de andre som er ufullstendige. Men det jeg egentlig ville si — jeg har selv to døde venner som fortsatt “er” på facebook — er at jeg synes det skulle være et brukerstyrt (pårørendestyrt) profilvalg for “gravstein” eller “bauta” — altså at brukeren markeres som død, slettes fra bursdagsoppdateringer, ikke lenger kan motta venne-invitasjoner osv. — men at brukeren fremdeles finnes som et minne der vennene (evt. alle) kan gå inn og se på uttalelser, bilder og andre minner som fortsatt finnes i avdødes profil. En digital gravstein eller minnelund. Jeg synes det er for ille at man tvinges til å slette alle disse minnene for å unngå det som blir usmakelige påminnelser rettet til en levende som ikke lenger lever. Altså: La oss legge press på Facebook for å få “bautaprofil” som profilvalgmulighet!
Takk, Thomas. Jo, jeg er klar over at det finnes flere metoder, men jeg ønsket å slette kontoen. Jeg opplever ikke selve prosessen mot Facebook som noe stort problem, men en smule provoserende å bli utsatt for tilsynelatende ufravikelige retningslinjer komponert av dem. Det viste seg å være større fleksibilitet i det enn de gir inntrykk av.
Jeg er definitivt enig med deg i at dette skal være pårørende-styrt, så fremt det ikke er styrt av den avdøde selv og beslutninger han eller hun tok mens de levde. Mange vil nok ønske seg andre utfall enn en sletting av hele profilen, og alternativer som du skisserer kunne vært fint.
Så hvor starter vi presset?
Et veldig varmt og fost innlegg. Flott skrevet.
Takk, Pål – for en fin, balansert artikkel og en ny utfordrende side om delingssamfunnet.
Takk for at du tar opp dette.
Det gir meg – og sikkert mange flere – et puff. Da jeg mistet min bestevenninne for en stund siden gikk det mange, mange måneder før jeg “sa farvel” på FB. Jeg sjekket i dag og profilen hennes ligger der fortsatt. Jeg tror ikke hennes famile hadde dette “på dagsorden” den første tiden – og så går dagene.
Når dette er ivaretatt deler jeg ditt innlegg videre så mange flere får disse gode tankene og tipsene som har kommet som perler på en snor i kommentarfeltet.
Godt tastet, kjære du!
Takk for at du deler ! Å gi slipp , men likevel holde fast. De gode minnene er der likevel, som en myk bunn i det at vemod og savn dukker frem inni et sted.
Hei Pål, trist, vemodig, verdig og tankevekkende historie.
I Norge (og trolig resten av verden) integreres myndighetenes register over avdøde personer inn i de største, sentrale bedriftenes IT systemer. Tilsvarende viktig er det for sosiale nettverk som FB der venner og pårørende er berørte deltakere. Bør jo da være enkelt for FB å ta digital kontakt med pårørende rundt ønsker om bauta eller sletting av data(vel og merke hvis myndighetene er åpne for registerdeling)…
Hei Arne, takk for gode ord. Ja dette bør jo være mulig, men det er nok et langt lerret å bleke. Inntil videre tror jeg dette blir opp til det private initiativ.
Uhyggelig godt skrevet. Igjen og igjen viser du en formidlingsevne av sjeldent format,Pål. Rørende, tankevekkende – og humor på sitt mest subtile.
Takk, Rune.