Å bruke begrepet flaks/uflaks på en hel generasjon fremmer både offer-tankegang og handlingslammelse. Det er jo ikke slik at en som er født som en fetter Anton ikke behøver å anstrenge seg for å oppnå suksess, mens en stakkars Donald Duck alltid vil feile uansett hvor hardt han prøver.
I ukebrevet Tirsdag Morgen, «Uflaks-generasjonen», skriver Paal Leveraas at unge som har hatt mesteparten av sin studietid digitalt og isolert fra sosiale arenaer har hatt uflaks. Det samme gjelder studenter som uteksaminerte da pandemien startet og i sine to første år i yrkeslivet jobbet fra hjemmekontor, uten mulighet til å bygge relasjoner med kolleger, kunder og fagfeller.
Jeg tror rett og slett ikke på uflaks. Så allerede i starten av denne tankerekken blir jeg provosert. Det gjør meg bekymret for hvilken selvoppfyllende profeti det kan få for en hel generasjon. For ord og generaliseringer setter spor.
Offerrollen er nærliggende hvis du har «uflaks»
Jeg kan trekke fram min egen foreldregenerasjon (75-80 år nå), som ble født midt under 2. verdenskrig. Livsløpet deres, en generasjon som ironisk nok kalles «the lucky few», kan det tilskrives flaks eller uflaks?
Min far (og flere rundt ham) sier vi er så bortskjemte at vi trenger en krig. Han ønsker selvsagt ikke krig, eller at noen skal oppleve krigens terror. Men utsagnet hans forteller meg at han selv ser at han tilegnet seg noen grunnleggende, verdifulle lærdommer ved å være en del av etterkrigsgenerasjonen. Det handlet ikke om uflaks. Det handler heller ikke om flaks.
Hvis vi kaller det uflaks, de tingene som vi støter på underveis i livet, er veien til en «offer»-rolle kort. Og det har jeg erfart så smertelig at ikke bringer meg noe sted.
De som får livene til, tross alt
Jeg har 2 døtre i pandemigenerasjonen. Jeg tror smartmobilen/sosiale medier i seg selv er en større utfordring for denne generasjonen. Mobilen sluker energien deres – samtidig som den reddet dem og deres sosiale liv under pandemien. Og sosiale medier var der før pandemien. Vi kan vri og vende på rollen smarttelefoner og SoMe har i mange retninger og noe er sant for den ene, noe annet er sant for den andre. Men å håndtere livets utfordringer baserer seg ikke på om den enkelte har flaks eller ikke.
Å håndtere livets utfordringer baserer seg ikke på om den enkelte har flaks eller ikke.
Jeg har valgt å sette fokus på alle de som får til livene sine, selv med mange utfordringer. Finne ut hva de gjør som andre kan lære av. Og jeg sier ikke det er lett. For meg blir det bare enda vanskeligere for dem hvis vi sier at en hel generasjon har uflaks.
La oss være veivisere
Vi som er generasjonen over, vi som forhåpentligvis har mer livserfaring og dermed en annen klokskap, vi som ikke vokste opp med mobiler eller pandemi, vi har et ansvar som rollemodeller. For mennesket er som før. Det har bare blitt enda tydeligere at vi trenger tilknytning og ekte relasjoner mer enn noen gang.
La oss virkelig være veivisere, oppmuntre til åpne samtaler, vektlegge verdien av helhjertet innsats. La oss lære generasjon Z – eller iGeneration – å være tro mot sine verdier, bli glad i sine egne styrker og hjelpe dem å huske på at ingen er perfekt og at ingen klarer alt på en gang.
Og la oss vise dem verdien av å stå på når de setter seg mål. Det vil kanskje hjelpe noen i hvert fall.
Gjennom et liv vil vi støte på situasjoner og hendelser som er vanskelig å håndtere og som iblant gjør veldig vondt. Uansett om du da tror på uflaks eller ikke, er mitt ønske at vi leter etter hvordan vi kan gjøre det beste ut av den situasjonen vi befinner oss i. På den måten tar vi hånda på rattet og prøver å bevege oss videre.
Det er for meg en bedre løsning enn å bli handlingslammet og offer for situasjonen. Til syvende og sist handler det om hvilket tankesett du ønsker å leve etter.